Ticket to heaven?

I går kom det seks marokkanere til Spania via Gibraltarstreden. Dette i seg selv er ikke lenge en nyhet. Hundrevis av mennesker setter sine drømmer i en båt hvert år for å nå paradiset i Europa. Det er vår tids versjon av "the ticket to heaven".

Det ene som gjorde denne saken spesiell var at det dreide seg om en oppblåsbar gummibåt av den typen man bruker som leketøy i stranden. Vi må huske at vi snakker om en tur på minst 14 km i åpen sjø, i en av de tettest trafikkerte områder i verden. Jeg kan tenke meg effekten som en liten båt ville gjøre på en supertank i en kollisjon...

Likevel ville dette kunne ses som en anekdote, hvis det ikke var fordi den eldste av passasjerene i båten var 16 år gammel. Resten var 10 og 11.

Det er vanskelig å forestille seg hva kan få barn til å starte en reise av den typen. Forhåpentligvis ligger bakgrunnen i mer eller mindre pyntede historier om livet i Europa; historier som vekker eventyrlysten hos barna, og som kan sende dem til sjøs.

Og jeg sier forhåpentligvis fordi det kan også være at grunnen ligger i å ha sett desperasjonen i øyene; å være klar fra tidlig alder om at fremtiden er kort og dårlig; å ha mistet alt håp før man vet hva å håpe betyr. Dette ville være en tragedie for vår verden.

Etterhvert må vi forstå i vår verden at man kan ikke bake kake med naboens ingredienser, vise kaken til hans sultne familie og, til slutt, sende noen smuler ned til dem, når man allerede har spist over ende. Vi kan ikke kritisere naboen dersom han etterhvert bestemme seg for å flytte hos oss for å få sin del av kaken... eller sender ungene for at i hvert fall de overlever.