Stenseides statistikk

Bilde: Rafael Cobo

Roald Steinseide (Frp og varaordfører på Askøy) overgår seg selv i sin iver etter å kutte i skolebudsjettet. Han har funnet en statistikk som i følge hans tolkning ser ut til å støtte den økonomiske behandlingen Frp, Høyre og Krf har gitt av askøyskolen i de siste årene. Jeg har hørt ham på talerstolen i kommunen, og lest i Bergens Tidende 24.11 at Askøy brukte i 2010 35,7 % av budsjettet til skolen, noe som er over gjennomsnittet av det våre sammenlignbare kommuner bruker.


Jeg vil ikke anklage Stenseide for å prøve å lure askøyværingene, så jeg velger å tro at denne misforståelsen skyldes uvitenhet. Min bekymring stammer fra at jeg har hørt dette argumentet brukt to ganger i løpet av de to siste dagene, og jeg er redd for at Frp, Høyre og Krf vil bruke dette for å skade askøyskolen enda mer. Derfor skal jeg prøve å forklare vår varaordfører hva hans feil bygger på.


Det burde ha ringt noen bjeller hos Stenseide når det i samme statistikken som han refererer til (KOSTRA-tallene 2010), står at Askøy bruker 3 453 kroner mindre per elev enn de samme kommunene han refererer til. Dette er visst ikke vesentlig for ham. Men selvfølgelig er det dette som er det viktige tallet. Det som Stenseide glemmer å si noe om er befolkningssammensetningen i Askøy kommune: 15,2 % av askøyværingene er i gruppen 6-15 år, mens i de andre kommunene er snittet bare 13 %. Det vil si at med samme befolkning så har Askøy 572 flere elever i grunnskolen enn en gjennomsnittlig kommune vi kan sammenligne oss med. Dette tilsvarer 20 klasser!


Det er ganske alvorlig at varaordfører på Askøy glemmer det faktum at nesten 30 % av askøyværingene er under 18 år, noe som i seg selv er en av de største utfordringene for Askøys økonomi.


Stenseide bør høre på hvordan foreldrene og profesjonelle på Askøy har tatt imot dette «fantastiske» skolebudsjettet som Frp, Høyre og Krf har dannet grunnlag til. Det er ikke lenger mulig å kutte mer i skolen, det er allerede kuttet til beinet og litt til. Man kan ikke se seg blind på statistikker som man tolker på sin måte, uten å se hele bildet. Virkningene av de kuttene som de har foretatt i de siste årene, har allerede gått ut over både barn og voksne.

Jeg håper at denne forklaring var klar nok for at Stenseide har sett tabben sin og glemmer den ”35,7 %- statistikken” for godt. Hvis det ikke hjalp, kan han gjerne spørre de gode pedagogene i askøyskolen om å få det forklart igjen. De kan sikkert klare å få han til å forstå, på samme måte som de klarer å organisere noe som ligner på en skolehverdag for våre barn med de knappe midlene de får tildelt av Frp, Høyre og Krf.


(Trykket i BT i dag)

Hente gullet hjem med Adeccoliga-budsjett

Bilde: Rafael Cobo.

Situasjonen i askøyskolen er veldig vanskelig. Fire år med Høyre og Frp i styret har gjort at tilbudet blir stadig verre, og midlene knappe. Jeg mener at man ikke kan satse på en toppkvalitet i våre skoler og samtidig stenge pengekranen. Jeg er klar over at penger er ikke det eneste som skal til for å legge grunnlag til en god skole, men også at det er nesten umulig å få det til uten penger.


I dette innlegget i Askøyværingen går  jeg gjennom problematikken.

Krise og fascisme i Europa: se mot Spania

Mange ganger har vi sammenlignet den økonomiske krisen som vi opplever i dag med den som startet i 1929. En av de store konsekvensene til den krisen var oppblomstringen av fascismen i Europa. I dag bemerker SVs stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen risikoen for at fascismen stiger i de sterk kriserammede land i Sør-Europa. Det er klart at risikoen er stort i disse landene for at ekstremhøyretanker kommer stadig mer til synet. Når det gjelder dette, mener jeg Spania stiller i en veldig spesielt stilling. 


Fedrelandet mitt opplever den økonomiske krisen på en måte som rammer spesielt folk flest. Opptrappingen i arbeidsledigheten. I følge de siste data som er offentliggjort, i dag er det i underkant av 5 millioner arbeidsløse i Spania, eller rundt 21,5 % av den aktive befolkningen. Ikke "de tusen hjem", men over 1,4 millioner husstander i Spania har alle sine medlemmer i arbeidsledighetens rekker. Langt over 40 % av de under 25 år har ikke noe arbeid eller utdanning å ta seg av.


Om dette ikke var nok for å drifte radikale krefter, opplever man denne situasjonen like etter en periode med stor vekst i økonomien. Den store veksten gjorde at innvandringen økte kolossalt i Spania i det forrige tiåret. Blandingen "økonomisk krise + økt innvandring" pleier å være det beste gjæringsmiljøet for høyreekstreme ideer.


Men det er noe som setter Spania i en veldig utsatt posisjon foran denne problematikken: det finnes ikke der noe sterk høyreekstrem parti. I vandringen fra diktaturet til demokratiet, på 70- og 80-tallet, klarte disse kreftene ikke å samle seg i et parti, og i dag finnes ikke i Spania noe parti som kan ligne på, for eksempel, Frankrikes Front National, eller Østerrikes FPÖ. Betyr dette at det ikke finnes ekstremhøyre krefter i Spania? Nei, overhodet ikke. Og det som kunne tolkes som en fordel, er paradoksalt nok, et stort problem for det spanske samfunnet.


Det finnes undersøkelser som viser at ca 90 % av de som identifiserer seg med det ekstreme høyre i Spania, stemmer Partido Popular. For dem som ikke er kjent med det spanske politiske livet, må man tilføye at Partido Popular blir sannsynligvis Spanias største parti etter valget 20. november, og at det ser ut som at de kan vinne med rent flertall.


Jeg skal ikke være så naiv som å si at Partido Popular er et ekstremhøyre parti. Men kalkylene viser at et sted mellom 2 og 3 millioner av de stemmene som PP kommer til å få den 20. (totalt 12-13 millioner), kommer fra dette miljøet. Og det er stemmer de ikke har råd til å miste dersom de vil vinne valget. Derfor må man holde en vanskelig balanse i PP: man skal komme seg langt nok til sentrumsposisjonene for å kunne vinne valget; samtidig må de 2-3 millioner stemmer mates med politisk næring som holder dem i nærheten av partiet. I en krise situasjon er dette et farlig spill.


For noen måneder siden var det lokalvalg i Spania. I for eksempel Badalona (drabantby til Barcelona, med over 200 000 innbyggere), vant PPs liste, med en første kandidat som brukte under valgkampen xenofobi som politisk våpen. Mange andre eksempler av radikalisering av den samfunnspolitiske debatten er lett å spore i de spanske media. Det er tydelig at disse kreftene er allerede i anmarsj i Spania.

"Og du skal se at alt er løgn..." .

"Verás que todo es mentira...". "Og du skal se at alt er løgn...". Sånt begynner refrenget i "Yira, yira", en av de mest kjente argentinske tangoer. Noen linjer senere synges det:

Aunque te quiebre la vida

aunque te muerda un dolor

no esperes nunca una ayuda,

ni una mano, ni un favor.

Eller i fri oversettelse:

Selv om livet knekker deg,

selv om smerten gnager på deg,

vent aldri for hverken en hånd,

eller et hjelp, en tjeneste

Ikke noe særlig optimistisk, nei. Og ikke noe særlig tillit i menneskehetens støtte og solidaritet. Tangoen ble skrevet i 1931. Men hvis man ser på den økonomiske situasjonen som Argentina opplevde i starten av vår århundre, høres neste ut som at disse versene var bestilt for å beskrive den. 

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en rapport som heter "The Argentine success story and its implications". I den beskrives det en situasjon som ikke er vanskelig å finne paralleller til i våre dager. I de siste årene på 90-tallet kom Argentina i en dyp økonomisk krise. Situasjonen kan lett sammenliknes med den som i dag oppleves i Hellas, og den som kan være på vei i Spania eller Italia. IMF holdt et hard grep på regjeringen, og tvunget den til å holde en stilling som bare forverret situasjonen. 

Men i 2002 innså regjeringen at "alt er løgn", at de ikke kunne vente "hverken en hånd, eller et hjelp, en tjeneste": de rev seg løs fra IMFs kontroll, koblet mynten sin fra dollaren, gjorde alt mulig for å isolere deres økonomi fra omverdenen og jobbet som om de var alene i verden. Resultatet? Noen måneder senere begynte økonomien å vokse stabilt. For 2011 regner man en vekst til BNP på rundt 8 %. Ikke dårlig i disse krisetidene...

Når man i dag ser på situasjonen i Europa, må man nesten begynne å lure på om noen burde begynne på å ta "én argentinsk én". Det ser ut som at hjelpen som kommer fra Tyskland og Frankrike, om velment, er bare med på å gjøre situasjonen mer uholdbart for dem som hadde det dårligst fra før. Hellas synker stadig dypere, og drar med seg Spania og Italia. Hva som kan skje med hele EU dersom disse to store økonomiene rykker, er det ingen som tør å spå. 

Argentina viste oss for 10 år siden at det finnes en vei ut av tunnelen. Men man må av og til ta sjanser og prøve alternative løsninger. Er EU i stand til å ta disse løsningene i dag? Jeg tviler på det. Det virker som at det Frankrike og Tyskland forsøker i dag, er å redde et system. Det er mye politisk prestisje lagt i denne prosessen. Og prisen man må betale for å redde systemet, er velferdsstaten. 

Kanskje noe måtte vende blikket til Sør-Amerika, og se hvordan problemene ble løst i Argentina. Eller se nordover, og se hvordan krisen ble berget på Island. Men det er sannsynligvis man alt for sta til å gjøre...

Fields of Demeter: bondens verdighet

For noen dager siden fikk jeg mulighet til å se filmen "Fields of Demeter" (Demeters åkrer), laget av Knut Krzywinski (Universitet i Bergen). For meg, som er vokst opp i jordbrukmiljøet, var dokumentaren en fantastisk opplevelse, et forsøk på å gi bonden verdigheten sin tilbake.


Dokumentaren er en del av et samarbeidsprosjekt mellom flere europeiske land,  "Our Common European Cultural Landscape Heritage", som setter søkelys på bevaring av kulturlandskap i Europa. Filmen bygger på en tanke: det vi ser i dag i Europa er ikke noe annet enn kulturlandskap. Jordbruket har hele veien vært verktøyet for å utforme landskapet og temme naturen. Myten om Demeter, den greske fruktbarhetsgudinnen som måtte gi fra seg datteren Persefone til Hades i en tredjedel av året, og som i glede gir avlingene til mennesket når hun har datteren med seg, er røde tråden i filmen. Uten å påkalle meg rollen som filmspesialist, kan jeg ikke si noe annet enn at resultatet er vakkert. Prisene filmen har innkassert forteller i hvert fall at jeg ikke er alene om den vurderingen


Vi har lat boden sitte med "svarte per". I kampen for effektiviseringen har vi stjålet sjelen i deres arbeid, deres forhold til naturen. Vi ha tatt fra dem gleden av å være én med jorden og erstattet den med kald teknikk, og hast. I kampen for stadig billigere matvarer har vi forsøkt å kjøpe bondens verdighet med subsidier, og prøvd å fjerne dem fra "ulønnsomt" jord. I kampen etter profitt, har vi tatt fra bonden verdien av det den skaper, og gitt den verdien til meklere og selgere. I den situasjonen kan vi ikke blir overrasket om bonden kaster håndkleet. Når vi har tatt fra den sjelen, gleden, verdigheten, er det ikke rart at de bare gir opp. Da er skogen tilbake, utemmet, i det som en gang var fruktbar jord.


Vi må klare å snu denne trenden. Hades tar stadig større tak på vårt landskap, og det i grunn fordi vi har skubbet vekk fra åkeren de som hentet Persefone tilbake år etter år. Det som tok mange generasjoner å utforme, kan bli borte i løpet av bare noen få år. Om ikke det blir borte for alltid. Vi må vise bonden at vi setter virkelig pris på den jobben den gjør, gi tilbake sjelen, gleden, verdigheten.


I en verden hvor vi stadig mer fremhever de urbane verdiene, er det viktig å vende blikket mot jorden og de som jobber med den. Kanskje ikke dumt i det hele tatt å gjøre det på en følelsesladet måte, som Krzywinski gjør i "Fields of Demeter", appellere til det som er innerst inni hver av oss. Fordi vi alle er, på en måte, bondebarn.

Hva er Paris egentlig verdt...?

Bilde: Rafael Cobo

Det fortelles at da Henrik av Navarra forsto etter hvert at han måtte konvertere fra protestantismen til katolisismen for å nå tronen og bli Henrik IV av Frankrike, skal han ha sagt "Paris er vel en messe verdt". 


Det er ingen tvil om at dette i dag kan tas bokstavelig, og at hovedstaden i Frankrike er en av de flotteste byene i Europa. Men etter noen dager der, er det ikke det imponerende Eiffeltårnet, den fantastiske Notre-Dame katedralen eller det overdådige Versaillespalaset som har satt sterkest inntrykk på meg. Dette fikk jeg da jeg hadde vært i Paris i bare et par timer, og vi gikk en liten kveldstur i Opéra-kvartalet.


Dette strøket er et av de dyreste i Paris. Her er det ikke vanskelig å finne store, fancy butikker med firesifret beløp i prislappene (og vi snakker om euro; gang kronepris med åtte...). Her er det mulig å handle sko til 5 000 kroner (lurer fortsatt på om de kan gå selv...), og hoppe rett i en middag med østers. Der er det lett å få tilgang til alt det vi kobler med begrepet "velstand",så lenge lommeboken er fet nok, eller bankkortet er styrket av det riktige metallet.


Men der er det også mulig å se en av de mest bisarre kontraster jeg har vært vitne til. Når kvelden kommer og de store, fancy butikkene stenger for de pengesterke, blir inngangene brukt av dem som ikke har en bedre plass å overnatte. Disse inngangene blir overtatt av husløse med skumgummi madrasser og slitne ulltepper, som skubber alle sine eiendeler i handlevogner og som prøver å holde varmen beskyttet av de fete prislapper og de ransikre glassrutene.


Det er da spørsmålene dukker opp i hjernen, blandet med skam og  fortvilelse: Hva er vår verden, sånn som vi har skapt den, egentlig verdt? Hva eller hvem avgjør at noen av oss er verd å komme inn i butikkene om dagen, mens andre må nøye seg med å sove vakt utenfor om natten? I hvilken retning fører vi vårt samfunn for at disse forskjellene kan finne sted?


Forskjellene blir stadig større i Europa. Dette er det ingen tvil om. Vi har skapt et system som gjør at for at noen få kan klatre langt opp, må mange holdes langt ned. Og avstandene bare øker og øker. Vår verden har ressurser nok for alle, men vi har bestemt at disse ressursene ikke skal fordeles jevnt. Snart blir vi 7 milliarder mennesker, men vi har ordnet det sånt at noen få av dem skal holde kontrollen med å styre fiktive verdier som sier at de er "rike", mens en stor andel få på seg lappen "fattige".


I disse dagene er det mange som inntar gatene over hele verden for å protestere mot dette. Vår verden er i fullstendig krise, og mange etterhvert forstår at det er en unik mulighet til å forandre den. Strukturelle misdannelser trenger strukturelle løsninger. Og ingen kan være i tvil at et system som skaper disse forskjellene har strukturelle misdannelser. 


Hva er Paris (og resten av vår verden, sånt som vi kjenner den...) egentlig verdt?

Eldresaktt

Bildre: Endre Hovland

Under hele valgkampen har SV blitt angrepet av Høyre og FrP fordi vi har vært ærlige og sagt at Askøy sårt trenger å øke inntektene og at vi derfor dessverre ser det som nødvendig å innføre eiendomsskatt. Vi visste at vi ikke kom til å være de mest populære med dette forslaget, og sannsynligvis er det mange som ikke har stemt på oss på grunn av dette. Men det tok ikke lang tid før de første bevisene på at vi hadde rett er kommet.

Det er ikke gått mer enn tre uker etter valget før posisjonen på Askøy ønsker å øke de eldres egenandeler. For å bruke Frp terminologi er dette et typisk eksempel på "skjult skattelegging".

SV stemmer i mot dette forslaget da det direkte er å suge mer penger ut av lommeboken til eldre. Det blir feil å ta ytterligere betaling for disse særdeles gode og viktige forebyggende tjenestene i kommunen vår.

Egenbetalingene på Askøy er allerede svært høye i forhold til f.eks. i Bergen. Trygghetsalarm koster der 744 kr per år for de med lav inntekt og 1488 kr per år ellers. På Askøy koster de nå 1793,- og dette vil man nå øke til 2160 kr per år.

Dagsenter koster i Bergen 68 kr per dag inkludert frokost, middag og transport. På Askøy må de eldre, i tillegg til 68 kr per dag, betale 65 kr per middag, og nå blir det også foreslått å ta betaling for transport.

Med en gang vi begynner å snakke om eiendomsskatt, bruker man som skrekkeksempel minstepensjonisten som bor alene i en nedbetalt enebolig. Vi snakket da om én tusenlapp i året, og ble anklaget om å være hjerteløse… De som anklaget oss, skal nå sørge for at den samme pensjonisten nå må bruke over 2000 kroner i året i transport til dagsenter, og ytterligere nesten 400 kroner i økt avgift for trygghetsalarmen. Vi kaller dette ELDRESKATT, og er sterk i mot det!

Færre fattige er... for mange

Bilde fra www.dn.no

Kommunal rapport viser til grunnlagsmaterialet til statsbudsjettet og skriver at antall fattige har gått ned med 12 % på ett år. Det er ingen tvil om at dette er gode nyheter. Det blir gjort i dag mye arbeid for en mer rettferdig fordeling i samfunnet, og det er viktig at forskjellene ikke blir større. Det er nok å ta en titt ut i Europa for å se konsekvensene til større forskjeller i samfunnet.

Likevel kan vi ikke sovne. Dette er en god utvikling, men kan dessverre fort reverseres. Kampen mot fattigdommen og urettferdighet i samfunnet tapes med en gang man fjerner fokus fra problemet.

Og vi skal ikke glemme at bak tallene finnes det mennesker, med navn og ansikt. For dem er det en mager trøst at de er blitt færre, når de fortsatt er der.

Ser på listen at på Askøy var 3 % av befolkningen fattig i 2009. Det var 733 personer, 733 livssituasjoner. Som lokal politiker vil jeg gjerne vite hvem de er og hva de trenger for å få situasjonen sin lettet. Er det minstepensjonister som ser, på toppen av det hele, hvordan mange kommunale egenandeler øker? Gjelder dette småbarnsfamilier, gjerne med alene foreldre, med dårlige betalte jobb eller delstillinger? Er det innvandrere med dårlige forutsetninger i arbeidsmarkedet?

Uansett er det vår plikt å finne ut hvordan vi skal jobbe for å gi dem løsninger. Vi kan ikke si oss fornøyde så lenge det finnes noen som ikke ha det nødvendig for å leve et verdi liv. Vi må aldri glemme at færre fattige er... for mange.

Ok, vi prøver igjen...

Etter flere forsøk, må jeg bare innrømme at det ikke er lett å holde liv i en blogg. Tre ganger har jeg forsøkt å starte, og tre ganger at det sluknet stille. Vi prøver igjen...

Jeg må si at min beundring for de som klarer å holde bloggen gående har økt etter at jeg har tatt disse forsøkene. At jeg hittil ikke har klart det kan skylde enten at jeg har hatt alt for ambisiøse mål (den første gangen), eller at målene har vært alt for diffuse (de andre gangene). Dette gjør at akkurat nå vet jeg ikke hvilke mål jeg skal sette meg... om jeg skal sette meg noe mål i det hele tatt...

Jeg håper å kunne komme gjennom relativt ofte, og ta opp saker som opptar meg. Sannsynligvis blir det en mer markant lokal vinkling på bloggen. Jeg håper da at mange askøyværinger etter hvert finner veien og vil gjerne diskutere disse sakene med meg. Men det blir ikke bare lokalt, sånt at jeg håper at mange "ikke-askøyværinger" også vil diskutere med meg.

Jeg håper at denne gangen varer det. Og det det dukker opp mange interessante debatter. Det første avhenger av meg. Det andre, av deg og meg.

Hva er det i veien med diktatorene?

Jeg ser Mubarak holde tale til folket og kan ikke unngå å huske vitsen man visket (man turde ikke å snakke høyt om sånt...) i Spania i de siste dagene til Franco: Legen kommer mot sengen til den døende og sier: "Sire, alle statsrådene er her og vil se Dem" "Hva vil de?", spør Franco. I ferd med å begynne å grine, klarer legen så vidt å svare: "De vil se farvel til Dem". Franco løfter blikket, ser overrasket ut og spør: "Hvor skal de?"

Hva er det i veien med disse diktatorene? Hvilket kall mener de å ha fått, som gjør at de føler at de må frelse dem de undertrykker? Hva er det som gjør at de ikke hører, ser eller forstår det sammen som alle de andre hører, ser, eller forstår? Hvorfor vil de fortsette med en oppgave som de har påttat seg selv, og som de alle fleste ikke ønsker at de tar? Hvem har gitt dem makten til å snakke for folket, bestemme for folket, føle for folket?

Mine tanker og min solidaritet for alle de som akkurat nå kjemper i Tahrir-plassen for å gjøre verden litt friere.