10. mai 2013

Første spansk motstand mot EU på gang?

Bilde fra www.deia.com
Endelig ser det ut som at noen i den venstre politiske siden i Spania begynner å reagere mot EU og deres urettferdigheter. Hittil har holdningen at krisen måtte bekjempes med en ukritisk "mer Europa". I dag har det dukket opp en situasjon som kanskje har fått noen til å våkne. 

Noe av det vanskeligste i den nåværende situasjonen i Spania nå er boligmarkedet. Mange familier (i fjor ca. 30 000) mister boligen sin fordi de ikke kan betale gjelden deres tilbake. I svært mange av disse tilfellene, er arbeidsledigheten en avgjørende faktor som har gitt dem en helt ny livssituasjon en den de hadde når de kjøpte boligen.

For noen uker siden kom den regionale regjeringen i Andalucia ut med et regelverk som tillater dem å ekspropriere bruken av boliger som bankene skulle overta fordi eierne hadde misligholdt gjelden (dette med noen betingelser). Det er sosialdemokratene (PSOE) og Forente Venstre (IU, SVs søsterorganisasjon i Spania) som har makten i Andalucia  Og det er faktisk IU som har Boligdepartementet. Siden de tok initiativet, har andre  regioner kommet med liknende forslag.

Den sentrale regjeringen (PP, konservativ) satte seg fort mot denne loven. Nå skal Finansministeren ha fått et brev fra Brussel hvor de ber om mer informasjon om den loven, i tilfelle den bryter betingelsene Spania aksepterte i fjor for å ta imot redningspakken til bankene (og som statsminister mente at det var ubetinget...). I dag har både presidenten (PSOE) og visepresidenten (IU) i Andalucia uttalt seg om dette og sagt at dersom brevet finnes, og Europa vil motsette seg dette, "er Europa ikke verdt noe".

Det kan være veldig interessant å følge med i de nærmeste dagene hvordan dette utvikler seg. Jeg håper at dette er startskuddet for er mer kritisk standspunkt fra venstresiden i Spania, noe jeg har savnet i snart 30 år. Det ville være gode nyheter for kampen mot urettferdige strukturer i EU.

4. mai 2013

Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Jeg ser at denne bloggen bare blir aktiv når frustrasjonen samler seg i meg. Jeg lover å bli litt mer positiv i fremtiden.

I disse dagene raser debatten om innføringen av tiggeforbud her i landet. Jeg blir mer og mer oppgitt. Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Vi har det veldig bra i Norge. Som samfunn har vi det bedre enn 99,93 % av verdens befolkningen, nemlig resten. Men tror vi at det er dette som er motor for at folk i nød kommer til Norge på jakt etter smuler av den velstanden? Det tror ikke jeg. Jeg tror at det er desperasjonen som er motor.

Desperasjon er noe av det verste man kan oppleve. Ordet stammer fra latin, og desperare betyr "oppgi håpet". Det vil si at når man er desperat, er det ikke bare at man opplever en fryktelig situasjon, men at man har gitt opp håpet med å kunne endre den situasjonen. Jeg har ingen tvil om at det er det som setter folk i bevegelse. Ikke etter noen mynter, men hovedsakelig etter håp. Det er ikke vår velstand som trekker dem, men deres mørke utsikter.

For bare to uker siden ble 94 personer stoppet av politiet da de forsøkte å krysse Gibraltarstredet... i leketøybåter. Er det velstanden i Spania som tiltrekker dem? Har de ikke hørt om situasjonen der, om den store arbeidsledigheten, om ungdommen som vandrer ut? De vet det. Men det er ikke det som trekker dem, det er ikke det som får dem til å sette livet på spill. Når man er desperat er ikke engang livet noe å beholde. Fordi man har gitt opp alt håp.

Vi må prøve å sette oss i de andre sine sko, lærer vi ungene da de er små; oppfør deg med de andre som du vil at de skal oppføre seg med deg... Jeg håper at vi klarer å se desperasjonen i øyene. Det er ikke behagelig, det tar på samvittigheten vår. Jeg kan gjerne tro at jeg har gjort meg fortjent til min skjebne. Men jeg er sikkert på at de ikke har gjort seg fortjent til deres.

Og når du ser desperasjonen i øyene, ikke glem at den siste resten av håp de har igjen ligger i de myntene i pappkrusen. Vil du slukke det også?