De troendes vold

I den spanske avisen "El País" kunne man lese 29.07 denne kronikken, "De troendes vold". José Lázaro, professor ved Universidad Autónoma i Madrid lager en veldig bra analyse om fanatisme og vold. Jeg har oversatt artikkelen til norsk, fordi jeg mener at det forklarer godt det Norge opplevde for to år siden.

Med den blodige machete i hånden, går den troende som drepte en soldat i London fredelig til nærmeste kameraet og begynner å fremføre sin liste over klager: "Vi må angripe de som angriper oss, øye for øye og tann for tann. Jeg ber om en unnskyldning til kvinner som har må se dette, men kvinner i vårt land må også se mye ubehagelig ... ". Han skjuler ikke ansiktet med en finlandshette eller rømmer før politiet ankommer, som ETA-terroristene pleide å gjøre etter skuddet i nakken. Han har selvfølgelig ingen tvil, fordi han forsvarer den absolutte sannheten, som domstolene til inkvisisjonen og dommerne til Stalins tjeneste gjorde.

To bomber eksploderer under marathon i Boston. En islamist stikker en fransk soldat etter eksempelet fra London. En ung venstreorienterte troende blir drept av et slag i hodet påført av en ung høyreorientert troende i Paris. Den egyptiske hæren, nær den delen av landet som ønsker å gå inn i det tjueførste århundre, står mot muslimer som ønsker å vende tilbake til middelalderen, og blodige sammenstøt starter. Lenger tilbake, hutuer og tutsier, katolikker og protestanter i Nord-Irland, Ordine Nero og de Røde Brigader i Italia. Før holocaust og gulag ...

Ikke alle troende er mordere og ikke alle mordere er troende. Det finnes edle personer som bidrar til å forbedre verden med deres tro. Og det er vantro som dreper for økonomisk gevinst eller for å løse en personlig konflikt. Men, som Solzjenitsyn sa, kan enkelte forbrytelser gi bare et par dusin døde, men for å drepe tusenvis av mennesker, trenger man en ideologi. Og når en ideologi er skjermet mot rasjonelle argument, er gjennomsyret med emosjoner og blir kjernen i gruppens identitet, blir det det som kalles "trossystem".

Men den troende som, foran den blodige kroppen til offeret hans, går stille til et kamera for å beskylde den britiske hæren til å drepe muslimer, viser tydelig et vanlig trekk i disse lovbryterne: en overbevisning om eget uskyld. Det finnes ingen terrorist som ikke vurderer seg selv som offer (reell eller potensiell) av fienden som truer hans folk (eller deres religion, eller klasse, eller din stamme ...). Hver kriminell troende anser seg selv som rettferdig per definisjon. Det er også sant at de fleste av de kriminelle av andre typer (de som produserer mindre skala kvantitative ofre, men ikke alltid med mindre brutalitet) pleier også å ha ugjendrivelige begrunnelser: psykopaten beskylder sin far for voldshandlingen som har gjort (eller prestene på skolen, eller hodet som eksploderte), den tiltalte voldtektsmannen mener at kvinnen provoserte ham (eller ydmyket ham, eller foraktet ham), ...

Det er tre trekk i troen (i streng forstand av begrepet, ikke generisk) som gjør den spesielt farlig. Den første er kognitiv, siden det er ingen måte å sjekke om det du sier er sant eller usant (hvis det finnes, er det ikke tro lenger, men vitenskap eller logiske ideer, begge diskutable og foranderlige). Den andre er den følelsesmessige belastningen som den troende legger i troen og som gjør den elskelig eller forhatt, men aldri følelsesmessig nøytral. Det tredje er at troen har en tendens til å være den åndelige kjernen i gruppen som deler den og dermed skiller seg radikalt fra nabokommuner av "vantro", "rare" eller "barbarene". De tre trekkene sammen er det som forklarer den farlige tendensen som troen har til å bli først dogmer, så fanatisme og til slutt (i verste fall) i massakrer. Troen gjør at det bare er en sann troende den som er villig til å dø (og spesielt til å drepe) for Saken.

Når man åpner avisen hver dag, får man inntrykk av at man kommer til å bli spruttet av blodet spylt av en sann troende, selv om man aldri kan forutsi om bøddelen er høyre eller venstre orientert, mystisk eller materialistisk, … Så det ville være viktig å innse at den viktigste skolereformen vi bør vurdere er å stimulere til kritisk tenkning, sunn skepsis, fornuftig diskusjon og sekulære illustrasjon, som er de eneste vaksiner som kan beskytte mot de blodtørstige overbevisningene av sanne troende.

Første spansk motstand mot EU på gang?

Bilde fra www.deia.com

Endelig ser det ut som at noen i den venstre politiske siden i Spania begynner å reagere mot EU og deres urettferdigheter. Hittil har holdningen at krisen måtte bekjempes med en ukritisk "mer Europa". I dag har det dukket opp en situasjon som kanskje har fått noen til å våkne. 

Noe av det vanskeligste i den nåværende situasjonen i Spania nå er boligmarkedet. Mange familier (i fjor ca. 30 000) mister boligen sin fordi de ikke kan betale gjelden deres tilbake. I svært mange av disse tilfellene, er arbeidsledigheten en avgjørende faktor som har gitt dem en helt ny livssituasjon en den de hadde når de kjøpte boligen.

For noen uker siden kom den regionale regjeringen i Andalucia ut med et regelverk som tillater dem å ekspropriere bruken av boliger som bankene skulle overta fordi eierne hadde misligholdt gjelden (dette med noen betingelser). Det er sosialdemokratene (PSOE) og Forente Venstre (IU, SVs søsterorganisasjon i Spania) som har makten i Andalucia  Og det er faktisk IU som har Boligdepartementet. Siden de tok initiativet, har andre  regioner kommet med liknende forslag.

Den sentrale regjeringen (PP, konservativ) satte seg fort mot denne loven. Nå skal Finansministeren ha fått et brev fra Brussel hvor de ber om mer informasjon om den loven, i tilfelle den bryter betingelsene Spania aksepterte i fjor for å ta imot redningspakken til bankene (og som statsminister mente at det var ubetinget...). I dag har både presidenten (PSOE) og visepresidenten (IU) i Andalucia uttalt seg om dette og sagt at dersom brevet finnes, og Europa vil motsette seg dette, "er Europa ikke verdt noe".

Det kan være veldig interessant å følge med i de nærmeste dagene hvordan dette utvikler seg. Jeg håper at dette er startskuddet for er mer kritisk standspunkt fra venstresiden i Spania, noe jeg har savnet i snart 30 år. Det ville være gode nyheter for kampen mot urettferdige strukturer i EU.

Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Jeg ser at denne bloggen bare blir aktiv når frustrasjonen samler seg i meg. Jeg lover å bli litt mer positiv i fremtiden.

I disse dagene raser debatten om innføringen av tiggeforbud her i landet. Jeg blir mer og mer oppgitt. Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Vi har det veldig bra i Norge. Som samfunn har vi det bedre enn 99,93 % av verdens befolkningen, nemlig resten. Men tror vi at det er dette som er motor for at folk i nød kommer til Norge på jakt etter smuler av den velstanden? Det tror ikke jeg. Jeg tror at det er desperasjonen som er motor.

Desperasjon er noe av det verste man kan oppleve. Ordet stammer fra latin, og desperare betyr "oppgi håpet". Det vil si at når man er desperat, er det ikke bare at man opplever en fryktelig situasjon, men at man har gitt opp håpet med å kunne endre den situasjonen. Jeg har ingen tvil om at det er det som setter folk i bevegelse. Ikke etter noen mynter, men hovedsakelig etter håp. Det er ikke vår velstand som trekker dem, men deres mørke utsikter.

For bare to uker siden ble 94 personer stoppet av politiet da de forsøkte å krysse Gibraltarstredet... i leketøybåter. Er det velstanden i Spania som tiltrekker dem? Har de ikke hørt om situasjonen der, om den store arbeidsledigheten, om ungdommen som vandrer ut? De vet det. Men det er ikke det som trekker dem, det er ikke det som får dem til å sette livet på spill. Når man er desperat er ikke engang livet noe å beholde. Fordi man har gitt opp alt håp.

Vi må prøve å sette oss i de andre sine sko, lærer vi ungene da de er små; oppfør deg med de andre som du vil at de skal oppføre seg med deg... Jeg håper at vi klarer å se desperasjonen i øyene. Det er ikke behagelig, det tar på samvittigheten vår. Jeg kan gjerne tro at jeg har gjort meg fortjent til min skjebne. Men jeg er sikkert på at de ikke har gjort seg fortjent til deres.

Og når du ser desperasjonen i øyene, ikke glem at den siste resten av håp de har igjen ligger i de myntene i pappkrusen. Vil du slukke det også?

Hei, Kristin Clemet. Jeg er lærer ... (2)

Hei, Kristin Clemet

Jeg må ha blitt passelig provosert av ditt innlegg for at jeg, i det hele tatt, tar tastaturet igjen for å forsette å svare deg. I mitt forrige innlegg, snakket jeg om arbeidstiden min som lærer. I dag skal jeg gå mer på hva jeg mener vi lærerne i Norge trenger.

Som RLE-lærer, er jeg kjent med liknelsen som didaktisk verktøy. Jeg skal nå tillate meg å bruke én.

Tenk deg at du skal på skitur, over fjellet, i et ukjent landskap, om vinteren, og med dårlig vær. Du og dine turkamerater har hørt rykter om at guiden dere har med dere ikke er særlig kompetent, kan ikke gå noe særlig på ski, forstår ikke seg på GPS, kan ikke bruke kart og kompass, og er ikke særlig kjent med terrenget... Det ville ikke overraske noen at det skulle bli tilløp til mytteri med en gang dere hadde sett (eller trodd at dere hadde sett) at guiden hadde den minste tvil. Det ville være forståelig.

Det er hverdagen for lærerne på skolen: vi opplever veldig ofte at vår kompetanse, vår arbeidsmoral, vår vilje, blir mistenkeliggjort i skoledebatten. I innlegg som ditt blir vi fremstilt som om vi var skyldige og ansvarlige i alle ondene i den norske skolen.

Det er et ord som jeg bruker ofte, selv om jeg vet at det ikke er akkurat prestisjefylt: autoritet. Da refererer jeg ikke til makt, men til faglig innsikt eller sakkunnskap. Og jeg mener at vi lærere er blitt frarøvet den autoriteten. Og jeg mener at vi er avhengige av å vinne den tilbake, hvis vi skal klare vår jobb. Hvis jeg skal lede en gruppe med tenåringer, er jeg avhengig av at disse tenåringene (og ikke minst, deres foresatte) har tro på meg. Som guiden i min liknelse, hvis jeg mister den troen (eller blir frarøvet den), har jeg ikke en sjanse til å utføre min jobb.

Det har vært alt for lett å hakke på læreren for å prøve å begrunne problemene på skolen. Alle mener at de kan vår jobb bedre enn oss selv (det er bare landslagstrener i fotball som opplever dette like ofte som oss...), alle føler seg egnet til å kritisere oss. Og problemet er at mange viser (som du i ditt innlegg) at de ikke kjenner vår virkelighet godt nok til å kunne gi slik kritikk på en saklig måte.

Læreren er blitt gummistrikken som man kan strekke, og som sjelden ryker. Og da er det like greit å fortsette å tøye grensene, for å se hvor mye mer man klarer.

Jeg kan gi deg to eksempler på hva vår virkelighet innebærer. Jeg bor på Askøy (og der er jeg også lokal politiker). I denne kommunen har Høyre m.fl., i løpet av seks år i styringen, kuttet ned skolebudsjettene med 41 millioner kroner. Det blir krevet en daglig ekstra innsats av lærerne for å holde skolene i gang. Jeg jobber selv i Bergen kommune, hvor Høyre m.fl. har laget et etterslep i skoleoppussingen i milliardstørrelse. Mange lærere og elever er blitt henvist til uverdige arbeidsmiljøforhold.

Som jeg sa til deg i går, Kristin Clemet, er du spesialist i å provosere mot deg hele læreryrke i Norge. Det klarte du ofte da du var utdanningsminister, og det fortsetter du å gjøre med dine innspill. Kanskje du (og mange som deg) heller burde peke der hvor skoen virkelig trykker, og hjelpe oss å vinne tilbake den autoriteten som vi trenger i vår hverdag i klasserommet.

Beste hilsen

Rafael

Hei, Kristin Clemet. Jeg er lærer....

Hei, Kristin Clemet

Jeg må innrømme at jeg leser sjelden bloggen din. Til det har jeg alt for dårlig tid. Men i dag har jeg tilfeldigvis sett dette innlegget, og har bestemt meg for å svare det.

Du begynner med å lage ironi om de som vet mye om skolen. Når jeg leser innlegget ditt, får jeg inntrykket at du også vet mye om skolen, men vet med kursiv. Og det er tragisk når vi snakker om noen som for ikke så lenge siden var utdanningsminister.

Jeg er lærer i ungdomsskolen. Underviser i matematikk, naturfag, RLE og spansk (tre grupper), og er kontaktlærer for 14 elever. Den beskrivelse av arbeidstidsavtalen til lærerne som du fremstiller i ditt innlegg viser at du ikke vet hva jeg driver på med i min hverdag. Det er sikkert forståelig når man ser på karrieren din: du er utdannet siviløkonom, og skal jeg tro Wikipedia, jobbet du som lærervikar i 1981, før du viet livet ditt til politikken på heltid. Men jeg gjentar at jeg synes at det er tragisk at du ikke vet hva jeg driver på med, når bare for 8 år siden du var min minister.

Jeg underviser som sagt i fire fag. I min jobb er det forventet at:

• jeg stiller forberedt til mine timer, klar til å holde 28 ungdommer i aktivitet (noen av dem, dessverre, ganske umotiverte), veilede dem til kunnskap, hjelpe dem over hindringene;
• jeg tilpasser min undervisning til situasjonen og behovene til hver elev;
• jeg holder meg oppdatert i det faglig innholdet til fagene jeg underviser i, og i de didaktiske metodene som skal hjelpe meg i undervisningen;
• jeg gir underveisvurdering til de 28 ungdommer om hver fag: hva de har lært, og hvordan de skal tillegge seg kunnskapen på best mulig måte;
•  jeg retter prøver, og gir en meningsfull tilbakemelding til elevene mine om hva de har lært;
• jeg kan sette en karakter, og dokumentere at jeg har gjort alt "etter boken".

Jeg er som sagt kontaktlærer for 14 elever. I den delen av jobben er det forventet at:

• jeg kjenner godt elevene mine, for å kunne hjelpe dem;
• jeg holder løpende kontakt med foresatte og dyrke samarbeidet med dem for å bedre hjelpe elevene;
• jeg har periodiske møter med foreldrene, som ofte må være på kveldstid fordi foreldrene ikke ha mulighet til å ta seg fri på jobben for å ta de møtene;
• jeg lager individuelle opplegg for elever med spesielle behov, følge dem opp, og rapportere hva som er gjort;
• jeg deltar etter behov i møter med barneverntjenesten, PPT, BUP, støtteapparat, ...;

Kan du være så snill å fortelle meg hvilke av disse oppgaver du foreslår flyttet til "de lange feriene" mine? Du snakker om at det er lurt at politiet må være mest på jobb når det er mest kriminalitet. Er det ikke lurt at lærerne er mest på jobb når elevene er der?

Kristin Clemet, du manipulerer tallene: jeg har 28 elever, og mine 28 elever har en lærer i hver time. Eller påstår du at lærertetthet for mine elever er 7 elever per lærer, fordi det er fire lærere som underviser i forskjellige fag? Eller at for at jeg kan si at lærertettheten i min klasse er 28 elever per lærer, må jeg undervise i alle fag? Ikke prøv å lure leserne...

Innlegget ditt overrasker ikke meg. Det er i kjent "Clemet-stil" å prøve å forbedre skolen ved å provosere noen av de viktigste aktørene i skolen, nemlig lærerne. Vi har et ordtak i Spania: "Man fanger flere fluer med en teskje med honning enn med et fat med eddik." Når det gjelder lærerne, kan man nesten tro at du er hovedaksjonær i eddikfabrikken... Jeg håper at mine kolleger noterer seg det i bakhodet. 

Jeg kunne tenke meg å skrive mer, og det kan hende at det kommer et innlegg til. Men jeg har dessverre ikke så god tid som deg for å skrive lange innlegg. Jeg må forberede timene jeg skal ha i morgen. Takk for meg!