Hei, Kristin Clemet. Jeg er lærer ... (2)

Hei, Kristin Clemet

Jeg må ha blitt passelig provosert av ditt innlegg for at jeg, i det hele tatt, tar tastaturet igjen for å forsette å svare deg. I mitt forrige innlegg, snakket jeg om arbeidstiden min som lærer. I dag skal jeg gå mer på hva jeg mener vi lærerne i Norge trenger.

Som RLE-lærer, er jeg kjent med liknelsen som didaktisk verktøy. Jeg skal nå tillate meg å bruke én.

Tenk deg at du skal på skitur, over fjellet, i et ukjent landskap, om vinteren, og med dårlig vær. Du og dine turkamerater har hørt rykter om at guiden dere har med dere ikke er særlig kompetent, kan ikke gå noe særlig på ski, forstår ikke seg på GPS, kan ikke bruke kart og kompass, og er ikke særlig kjent med terrenget... Det ville ikke overraske noen at det skulle bli tilløp til mytteri med en gang dere hadde sett (eller trodd at dere hadde sett) at guiden hadde den minste tvil. Det ville være forståelig.

Det er hverdagen for lærerne på skolen: vi opplever veldig ofte at vår kompetanse, vår arbeidsmoral, vår vilje, blir mistenkeliggjort i skoledebatten. I innlegg som ditt blir vi fremstilt som om vi var skyldige og ansvarlige i alle ondene i den norske skolen.

Det er et ord som jeg bruker ofte, selv om jeg vet at det ikke er akkurat prestisjefylt: autoritet. Da refererer jeg ikke til makt, men til faglig innsikt eller sakkunnskap. Og jeg mener at vi lærere er blitt frarøvet den autoriteten. Og jeg mener at vi er avhengige av å vinne den tilbake, hvis vi skal klare vår jobb. Hvis jeg skal lede en gruppe med tenåringer, er jeg avhengig av at disse tenåringene (og ikke minst, deres foresatte) har tro på meg. Som guiden i min liknelse, hvis jeg mister den troen (eller blir frarøvet den), har jeg ikke en sjanse til å utføre min jobb.

Det har vært alt for lett å hakke på læreren for å prøve å begrunne problemene på skolen. Alle mener at de kan vår jobb bedre enn oss selv (det er bare landslagstrener i fotball som opplever dette like ofte som oss...), alle føler seg egnet til å kritisere oss. Og problemet er at mange viser (som du i ditt innlegg) at de ikke kjenner vår virkelighet godt nok til å kunne gi slik kritikk på en saklig måte.

Læreren er blitt gummistrikken som man kan strekke, og som sjelden ryker. Og da er det like greit å fortsette å tøye grensene, for å se hvor mye mer man klarer.

Jeg kan gi deg to eksempler på hva vår virkelighet innebærer. Jeg bor på Askøy (og der er jeg også lokal politiker). I denne kommunen har Høyre m.fl., i løpet av seks år i styringen, kuttet ned skolebudsjettene med 41 millioner kroner. Det blir krevet en daglig ekstra innsats av lærerne for å holde skolene i gang. Jeg jobber selv i Bergen kommune, hvor Høyre m.fl. har laget et etterslep i skoleoppussingen i milliardstørrelse. Mange lærere og elever er blitt henvist til uverdige arbeidsmiljøforhold.

Som jeg sa til deg i går, Kristin Clemet, er du spesialist i å provosere mot deg hele læreryrke i Norge. Det klarte du ofte da du var utdanningsminister, og det fortsetter du å gjøre med dine innspill. Kanskje du (og mange som deg) heller burde peke der hvor skoen virkelig trykker, og hjelpe oss å vinne tilbake den autoriteten som vi trenger i vår hverdag i klasserommet.

Beste hilsen

Rafael