19. jul. 2017

En kompetent lærer

For noen uker siden tok jeg eksamen og ble ferdig med min videreutdanning i matematikk. En god mulighet for å oppgradere seg faglig og tenke om og renovere egen praksis. Ingen tvil om det. Takk til gode forelesere i Høgskolen på Vestlandet, og ikke minst til alle de som har delt med meg studium i de to siste årene. Veldig lærerikt med gode faglige diskusjoner og tipsutveksling.

Når det er sagt: jeg hadde søkt om videreutdanningen når det var frivillig. Ikke fordi jeg mente at jeg var en dårlig mattelærer, men fordi jeg var (og har alltid vært) opptatt av å bli én bedre en. Og jeg skal ikke skjule at det gjorde noe med motivasjonen min når Kunnskapsministeren sa at nei, jeg hadde ikke god nok kompetanse og måtte skaffe meg en. I dag oppfyller jeg ministeren sine standard. Nå bør han være fornøyd. Men jeg (og de fleste av mine kollegaer) trengte ikke tvang. Vi er oppriktig interessert og opptatt av å bli bedre.

Nå har jeg en formell kompetanse som holder mål … enn så lenge. Fordi jeg er sikker på at det kan komme en ny minister som mener at min kompetanse (og kompetanse til mange gode, erfarne, lærere) ikke er god nok, og at vi må ha en master. Og jeg er så sikker på at det kommer fordi læreren er, på en måte, det samme som treneren i fotballaget: når noen mener at noe ikke fungerer, er det det letteste å sparke mot dem. Jeg er sikker på at i neste korsvei noen finner eller tolker at resultatene i en eller en annen test ikke gjør at de kan slå seg i brystkassen, så kommer ministeren å skylde på lærerens kompetanse, som Torbjørn Røe Isaksen utelukkende gjør. Fordi det er billigere å si at lærerne ikke er gode nok enn å ansette flere lærere og gi dem mulighet til å drive en bedre oppfølging av elevene.

For min del kan nå ministeren slå seg til ro i noen år: min formell kompetanse holder nå til standarden han mener skal være god nok. Den reelle kompetansen skal jeg fortsette å pleie, akkurat som jeg har gjort siden jeg var ferdig på lærerhøyskolen i Spania. Jeg skal fortsette å lese artikler i bøker, utveksle erfaringer med kollegaer, reflektere sammen med dem for å få det beste ut av mine timer. Og jeg trenger ikke noe tvang for å gjøre det. Fordi jeg (i likhet som de absolutt aller fleste lærere) har noe som heter profesjonsetikk, og lar den styre oss.

En liten PS til mine elever (eller andre sine elever): til tross for mine gode mattekunnskaper og mine forutsetninger, hadde jeg ikke klart disse studiene uten å jobbe. Tårer har jeg heldigvis ikke trengt å bruke, men mye svette og noen bloddråper (ja, jeg har skjært meg flere ganger i fingrene med arkene i «kampens hete») har rent ut. Å lære matematikk, som alt annet i livet, krever i hvert fall å ville lære og jobbe for det. Og det hjelper mye å elske faget.

21. jan. 2015

En Askøy alle kan være stolte av

Jeg har fått æren til å bli nominert som toppkandidat i Askøy SVs liste til kommunevalg. Jeg takker for tillitten og tar imot ansvaret dette innebærer.

Jeg hadde vært skremt dersom jeg følte at jeg hopper etter Wirkola. Men jeg er i den heldige situasjonen av at jeg hopper MED Wirkola. Sjelden får en nybakt toppkandidat stille med de to tidligere gruppeledere på andre og tredje plass. Mary Therese Solli og Silje Guleng er med, og gir dette laget drøssevis med erfaring, kompetanse og kjennskap til Askøy sine behov og muligheter. Om dette ikke var nok, har vi på fjerde plass en ung mann, John Helge Myntesvik, som allerede har lang erfaring i politikken og som er godt kjent både med kommunestyret og utvalg for oppvekst og levekår. Vi topper en gruppe med damer og menn klare til å ta et tak for Askøy.

Vi vil være med på å bygge en kommune alle kan føle seg stolte av. Vi vil at økonomien ikke lenger skal være en hindring for utviklingen, men en mulighet. Vi er lei av å se Askøy på bunnen av statistikker. Vår mål er å gi innbyggerne den kommunen de fortjener.

Vi skal åpne kommunen både innad og utad ved å flytte sentrumet til Storebotn. I vår visjon skal Kleppestø leve sin rolle som øyens mest befolket området uten å trenge i tillegg å være hoved innfartsåret til Bergen. Dette holder på å føre området mot kollaps, og er med på å forringe livskvaliteten til innbyggerne. Vi vil bygge en god infrastruktur på Storebotn som gir direkte kollektivt tilbud til Bergen med en kombinasjon av buss og hurtigbåt, og samtidig gir mulighet til alle innbyggerne til å benytte seg av alt det Askøy tilbyr. Vi mener også at dette er det beste for å jobbe for et bedre miljø lokalt og vårt største bidrag til et bedre klima globalt.

Vi skal satse på de yngste i kommunen, og gi dem barnehager og skoler de kan trives og lære i. Vi skal styrke bemanningen fordi vi er overbevist at de profesjonelle er den viktigste ressursen vi har for våre barn og unge.

Vi skal også vende blikket mot det som har det vanskeligst. Vi skal jobbe for å etablere et godt hjelpenettverk for dem som trenger støtte.

Vi skal gi hver askøyværing en stemme, som de kan bruke for å si sin mening. Men vi skal også gi dem overbevisningen om at det nytter å gi beskjed.


Vi gleder oss til å ta kampen og å vise befolkningen våre tanker.

9. des. 2014

Den skjulte sannheten

Bilde: uroplannorge.blogg.no
I Spania ble to kvinner i går drept av eksmennene. De ble henholdsvis den 49. og 50. som lidet den skjebnen i år. En makaber statistikk som sier at ca en kvinne i uken blir drept av partner eller tidligere partner i mitt fedreland, Og slik har holdt seg stabilt i de siste årene. Et alvorlig samfunnsproblem som forårsaker betraktelig flere ofre enn for eksempel ETAs terror.

I Spania er dette i medias fokus daglig: aviser, tv- og radiokanaler bruker mye spalteplass til å gi problemet riktige dimensjoner. Samfunnet er engasjert i kampen mot vold mot kvinner: det er holdningskampanjer, markeringer overalt når en kvinne blir drept. Slik har det også vært i de siste 10-15 år. Og dette har vært avgjørende for å få tallene til å gå ned, og for å få frem alle tallene: man innser at tidligere har det vært mye skjult statistikk i dette området.

Det viktigste man har fått til i disse årene har vært å begynne å endre holdningene om dette problemet: det er blitt et offentlig problem. Tidligere var det privat. Hver kvinne måtte håndtere voldsituasjonene alene, uten hjelp, i skam og skyldfølelse. Og det endte ofte tragisk.

I Spania har man oppdaget et problem og begynt å kjempe mot det. Det er en lang vei foran, men man går den veien.

I Norge er det meget sjelden vi hører om dette. "Det finnes sannsynligvis ikke et stort problem", kan man tenke. Men det er dessverre ikke tilfelle. Det finnes et alvorlig problem, en skjult sannhet som, av en eller en annen grunn, vårt samfunn ikke vil eller tør å fronte.

I 2013 ble 12 kvinner drept av partner eller tidligere partner i Norge. Dette er statistikk fra Politiet. I et fredelig samfunn var over 25 % av drapsofrene i det året kvinner som ble drept av mannen de en gang var glad i. Men ikke bare det: prosjekterer vi den norske befolkningen (5,1 millioner) til den spanske (47 millioner), ville det norske statistikken tilsvare 112 drepte i Spania. Det vil si over to kvinner drept i uken. Tenk deg om...

Vi trenger en nasjonal dugnad for å få denne skjulte sannheten frem i lyset: politikerne, samfunnsengasjerte, media, ... alle må satse for å få dette frem i lyset. Vi må innse at problemet finnes og må jobbe for å løse det. Og ikke minst må vi vise til kvinene som blir utsatt for vold i deres eget hjem, at de ikke er alene, at deres problem er alles problem og at alle skal bekjempe det. Og forgriperne må også forstå at vi er alle mot dem, i de er alles fiender. Vi som samfunn kan ikke tillatte oss denne skjulte sannheten.