19. juli 2017

En kompetent lærer

For noen uker siden tok jeg eksamen og ble ferdig med min videreutdanning i matematikk. En god mulighet for å oppgradere seg faglig og tenke om og renovere egen praksis. Ingen tvil om det. Takk til gode forelesere i Høgskolen på Vestlandet, og ikke minst til alle de som har delt med meg studium i de to siste årene. Veldig lærerikt med gode faglige diskusjoner og tipsutveksling.

Når det er sagt: jeg hadde søkt om videreutdanningen når det var frivillig. Ikke fordi jeg mente at jeg var en dårlig mattelærer, men fordi jeg var (og har alltid vært) opptatt av å bli én bedre en. Og jeg skal ikke skjule at det gjorde noe med motivasjonen min når Kunnskapsministeren sa at nei, jeg hadde ikke god nok kompetanse og måtte skaffe meg en. I dag oppfyller jeg ministeren sine standard. Nå bør han være fornøyd. Men jeg (og de fleste av mine kollegaer) trengte ikke tvang. Vi er oppriktig interessert og opptatt av å bli bedre.

Nå har jeg en formell kompetanse som holder mål … enn så lenge. Fordi jeg er sikker på at det kan komme en ny minister som mener at min kompetanse (og kompetanse til mange gode, erfarne, lærere) ikke er god nok, og at vi må ha en master. Og jeg er så sikker på at det kommer fordi læreren er, på en måte, det samme som treneren i fotballaget: når noen mener at noe ikke fungerer, er det det letteste å sparke mot dem. Jeg er sikker på at i neste korsvei noen finner eller tolker at resultatene i en eller en annen test ikke gjør at de kan slå seg i brystkassen, så kommer ministeren å skylde på lærerens kompetanse, som Torbjørn Røe Isaksen utelukkende gjør. Fordi det er billigere å si at lærerne ikke er gode nok enn å ansette flere lærere og gi dem mulighet til å drive en bedre oppfølging av elevene.

For min del kan nå ministeren slå seg til ro i noen år: min formell kompetanse holder nå til standarden han mener skal være god nok. Den reelle kompetansen skal jeg fortsette å pleie, akkurat som jeg har gjort siden jeg var ferdig på lærerhøyskolen i Spania. Jeg skal fortsette å lese artikler i bøker, utveksle erfaringer med kollegaer, reflektere sammen med dem for å få det beste ut av mine timer. Og jeg trenger ikke noe tvang for å gjøre det. Fordi jeg (i likhet som de absolutt aller fleste lærere) har noe som heter profesjonsetikk, og lar den styre oss.

En liten PS til mine elever (eller andre sine elever): til tross for mine gode mattekunnskaper og mine forutsetninger, hadde jeg ikke klart disse studiene uten å jobbe. Tårer har jeg heldigvis ikke trengt å bruke, men mye svette og noen bloddråper (ja, jeg har skjært meg flere ganger i fingrene med arkene i «kampens hete») har rent ut. Å lære matematikk, som alt annet i livet, krever i hvert fall å ville lære og jobbe for det. Og det hjelper mye å elske faget.

Ingen kommentarer: