Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Jeg ser at denne bloggen bare blir aktiv når frustrasjonen samler seg i meg. Jeg lover å bli litt mer positiv i fremtiden.

I disse dagene raser debatten om innføringen av tiggeforbud her i landet. Jeg blir mer og mer oppgitt. Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Vi har det veldig bra i Norge. Som samfunn har vi det bedre enn 99,93 % av verdens befolkningen, nemlig resten. Men tror vi at det er dette som er motor for at folk i nød kommer til Norge på jakt etter smuler av den velstanden? Det tror ikke jeg. Jeg tror at det er desperasjonen som er motor.

Desperasjon er noe av det verste man kan oppleve. Ordet stammer fra latin, og desperare betyr "oppgi håpet". Det vil si at når man er desperat, er det ikke bare at man opplever en fryktelig situasjon, men at man har gitt opp håpet med å kunne endre den situasjonen. Jeg har ingen tvil om at det er det som setter folk i bevegelse. Ikke etter noen mynter, men hovedsakelig etter håp. Det er ikke vår velstand som trekker dem, men deres mørke utsikter.

For bare to uker siden ble 94 personer stoppet av politiet da de forsøkte å krysse Gibraltarstredet... i leketøybåter. Er det velstanden i Spania som tiltrekker dem? Har de ikke hørt om situasjonen der, om den store arbeidsledigheten, om ungdommen som vandrer ut? De vet det. Men det er ikke det som trekker dem, det er ikke det som får dem til å sette livet på spill. Når man er desperat er ikke engang livet noe å beholde. Fordi man har gitt opp alt håp.

Vi må prøve å sette oss i de andre sine sko, lærer vi ungene da de er små; oppfør deg med de andre som du vil at de skal oppføre seg med deg... Jeg håper at vi klarer å se desperasjonen i øyene. Det er ikke behagelig, det tar på samvittigheten vår. Jeg kan gjerne tro at jeg har gjort meg fortjent til min skjebne. Men jeg er sikkert på at de ikke har gjort seg fortjent til deres.

Og når du ser desperasjonen i øyene, ikke glem at den siste resten av håp de har igjen ligger i de myntene i pappkrusen. Vil du slukke det også?