De troendes vold

I den spanske avisen "El País" kunne man lese 29.07 denne kronikken, "De troendes vold". José Lázaro, professor ved Universidad Autónoma i Madrid lager en veldig bra analyse om fanatisme og vold. Jeg har oversatt artikkelen til norsk, fordi jeg mener at det forklarer godt det Norge opplevde for to år siden.

Med den blodige machete i hånden, går den troende som drepte en soldat i London fredelig til nærmeste kameraet og begynner å fremføre sin liste over klager: "Vi må angripe de som angriper oss, øye for øye og tann for tann. Jeg ber om en unnskyldning til kvinner som har må se dette, men kvinner i vårt land må også se mye ubehagelig ... ". Han skjuler ikke ansiktet med en finlandshette eller rømmer før politiet ankommer, som ETA-terroristene pleide å gjøre etter skuddet i nakken. Han har selvfølgelig ingen tvil, fordi han forsvarer den absolutte sannheten, som domstolene til inkvisisjonen og dommerne til Stalins tjeneste gjorde.

To bomber eksploderer under marathon i Boston. En islamist stikker en fransk soldat etter eksempelet fra London. En ung venstreorienterte troende blir drept av et slag i hodet påført av en ung høyreorientert troende i Paris. Den egyptiske hæren, nær den delen av landet som ønsker å gå inn i det tjueførste århundre, står mot muslimer som ønsker å vende tilbake til middelalderen, og blodige sammenstøt starter. Lenger tilbake, hutuer og tutsier, katolikker og protestanter i Nord-Irland, Ordine Nero og de Røde Brigader i Italia. Før holocaust og gulag ...

Ikke alle troende er mordere og ikke alle mordere er troende. Det finnes edle personer som bidrar til å forbedre verden med deres tro. Og det er vantro som dreper for økonomisk gevinst eller for å løse en personlig konflikt. Men, som Solzjenitsyn sa, kan enkelte forbrytelser gi bare et par dusin døde, men for å drepe tusenvis av mennesker, trenger man en ideologi. Og når en ideologi er skjermet mot rasjonelle argument, er gjennomsyret med emosjoner og blir kjernen i gruppens identitet, blir det det som kalles "trossystem".

Men den troende som, foran den blodige kroppen til offeret hans, går stille til et kamera for å beskylde den britiske hæren til å drepe muslimer, viser tydelig et vanlig trekk i disse lovbryterne: en overbevisning om eget uskyld. Det finnes ingen terrorist som ikke vurderer seg selv som offer (reell eller potensiell) av fienden som truer hans folk (eller deres religion, eller klasse, eller din stamme ...). Hver kriminell troende anser seg selv som rettferdig per definisjon. Det er også sant at de fleste av de kriminelle av andre typer (de som produserer mindre skala kvantitative ofre, men ikke alltid med mindre brutalitet) pleier også å ha ugjendrivelige begrunnelser: psykopaten beskylder sin far for voldshandlingen som har gjort (eller prestene på skolen, eller hodet som eksploderte), den tiltalte voldtektsmannen mener at kvinnen provoserte ham (eller ydmyket ham, eller foraktet ham), ...

Det er tre trekk i troen (i streng forstand av begrepet, ikke generisk) som gjør den spesielt farlig. Den første er kognitiv, siden det er ingen måte å sjekke om det du sier er sant eller usant (hvis det finnes, er det ikke tro lenger, men vitenskap eller logiske ideer, begge diskutable og foranderlige). Den andre er den følelsesmessige belastningen som den troende legger i troen og som gjør den elskelig eller forhatt, men aldri følelsesmessig nøytral. Det tredje er at troen har en tendens til å være den åndelige kjernen i gruppen som deler den og dermed skiller seg radikalt fra nabokommuner av "vantro", "rare" eller "barbarene". De tre trekkene sammen er det som forklarer den farlige tendensen som troen har til å bli først dogmer, så fanatisme og til slutt (i verste fall) i massakrer. Troen gjør at det bare er en sann troende den som er villig til å dø (og spesielt til å drepe) for Saken.

Når man åpner avisen hver dag, får man inntrykk av at man kommer til å bli spruttet av blodet spylt av en sann troende, selv om man aldri kan forutsi om bøddelen er høyre eller venstre orientert, mystisk eller materialistisk, … Så det ville være viktig å innse at den viktigste skolereformen vi bør vurdere er å stimulere til kritisk tenkning, sunn skepsis, fornuftig diskusjon og sekulære illustrasjon, som er de eneste vaksiner som kan beskytte mot de blodtørstige overbevisningene av sanne troende.