Aldri gi opp!

For noen år siden fikk jeg dette bildet. Jeg synes at det illustrerer veldig fint staheten, det med å kjempe til siste pustetrekk. I går fikk jeg bevis på at det er folk som aldri gi opp. Jeg fikk besøk av to Jehovas vitner.

Begge to var spansktalende (den ene fra Peru, den andre fra fedrelandet mitt), og sto ved inngangen min og spurte om de kunne snakke litt med meg. Jeg hadde ikke noe imot å pusse opp litt i grann de gamle teologikunnskapene mine, men ville ikke ha en veldig lang samtale med dem. Derfor gikk jeg hardt til verks med argumentene som tidligere har hjulpet meg til å avslutte disse samtalene fort.

• Vi har ikke grunnlag til å diskutere, siden vi ser Bibelen på to vidt forskjellige måter. Jeg kan ikke lese Bibelen som en historiebok, eller en vitenskapsbok, noe de gjør. Bibelen ble skrevet av mennesker som tolker deres opplevelser fra troen; Gud har ikke diktert Bibelen til menneskene. Den må tolkes fra tiden og kulturen den er skrevet på.

• For meg er det helt uvesentlig hva som skjer med meg når jeg er død. Det er her jeg må kjempe for en bedre verden.

• Jeg vet at denne verden skal slutte… sannsynligvis om flere millioner år, når solen blir tom for drivstoff og slutter å sende oss energi. De tegnene som Jesus setter i evangeliet på at dommedagen nærmer seg var tusen år gamle da han sa dette, og har vært gjeldende i to tusen år til siden da.

Enhver skulle ha forstått at en sosialistisk teolog ikke er den letteste bytte. Men det gjorde ikke mine to gjester. De fortsatte, og fortsatte, selv om de sa flere ganger: ”Vi vil ikke stjele mer tid av Dem”. Blad ble tatt opp og pakket ned om igjen. Jeg trodde at de hadde forstått at det var bortkastet å gi med noe. Til slutt fikk jeg bok, noe som bare er for viderekomme (forsto jeg). Tviler voldsomt på at jeg finner tid. Jeg forsøkte å stenge teologiske dører så godt jeg kunne. Men så kom spørsmålet som gjorde at jeg mistet tålmodigheten: ”Kunne vi få mobilnummeret ditt, for å holde kontakt?” Som sagt, never EVER give up!