Stenseides statistikk

Bilde: Rafael Cobo

Roald Steinseide (Frp og varaordfører på Askøy) overgår seg selv i sin iver etter å kutte i skolebudsjettet. Han har funnet en statistikk som i følge hans tolkning ser ut til å støtte den økonomiske behandlingen Frp, Høyre og Krf har gitt av askøyskolen i de siste årene. Jeg har hørt ham på talerstolen i kommunen, og lest i Bergens Tidende 24.11 at Askøy brukte i 2010 35,7 % av budsjettet til skolen, noe som er over gjennomsnittet av det våre sammenlignbare kommuner bruker.


Jeg vil ikke anklage Stenseide for å prøve å lure askøyværingene, så jeg velger å tro at denne misforståelsen skyldes uvitenhet. Min bekymring stammer fra at jeg har hørt dette argumentet brukt to ganger i løpet av de to siste dagene, og jeg er redd for at Frp, Høyre og Krf vil bruke dette for å skade askøyskolen enda mer. Derfor skal jeg prøve å forklare vår varaordfører hva hans feil bygger på.


Det burde ha ringt noen bjeller hos Stenseide når det i samme statistikken som han refererer til (KOSTRA-tallene 2010), står at Askøy bruker 3 453 kroner mindre per elev enn de samme kommunene han refererer til. Dette er visst ikke vesentlig for ham. Men selvfølgelig er det dette som er det viktige tallet. Det som Stenseide glemmer å si noe om er befolkningssammensetningen i Askøy kommune: 15,2 % av askøyværingene er i gruppen 6-15 år, mens i de andre kommunene er snittet bare 13 %. Det vil si at med samme befolkning så har Askøy 572 flere elever i grunnskolen enn en gjennomsnittlig kommune vi kan sammenligne oss med. Dette tilsvarer 20 klasser!


Det er ganske alvorlig at varaordfører på Askøy glemmer det faktum at nesten 30 % av askøyværingene er under 18 år, noe som i seg selv er en av de største utfordringene for Askøys økonomi.


Stenseide bør høre på hvordan foreldrene og profesjonelle på Askøy har tatt imot dette «fantastiske» skolebudsjettet som Frp, Høyre og Krf har dannet grunnlag til. Det er ikke lenger mulig å kutte mer i skolen, det er allerede kuttet til beinet og litt til. Man kan ikke se seg blind på statistikker som man tolker på sin måte, uten å se hele bildet. Virkningene av de kuttene som de har foretatt i de siste årene, har allerede gått ut over både barn og voksne.

Jeg håper at denne forklaring var klar nok for at Stenseide har sett tabben sin og glemmer den ”35,7 %- statistikken” for godt. Hvis det ikke hjalp, kan han gjerne spørre de gode pedagogene i askøyskolen om å få det forklart igjen. De kan sikkert klare å få han til å forstå, på samme måte som de klarer å organisere noe som ligner på en skolehverdag for våre barn med de knappe midlene de får tildelt av Frp, Høyre og Krf.


(Trykket i BT i dag)

Hente gullet hjem med Adeccoliga-budsjett

Bilde: Rafael Cobo.

Situasjonen i askøyskolen er veldig vanskelig. Fire år med Høyre og Frp i styret har gjort at tilbudet blir stadig verre, og midlene knappe. Jeg mener at man ikke kan satse på en toppkvalitet i våre skoler og samtidig stenge pengekranen. Jeg er klar over at penger er ikke det eneste som skal til for å legge grunnlag til en god skole, men også at det er nesten umulig å få det til uten penger.


I dette innlegget i Askøyværingen går  jeg gjennom problematikken.

Krise og fascisme i Europa: se mot Spania

Mange ganger har vi sammenlignet den økonomiske krisen som vi opplever i dag med den som startet i 1929. En av de store konsekvensene til den krisen var oppblomstringen av fascismen i Europa. I dag bemerker SVs stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen risikoen for at fascismen stiger i de sterk kriserammede land i Sør-Europa. Det er klart at risikoen er stort i disse landene for at ekstremhøyretanker kommer stadig mer til synet. Når det gjelder dette, mener jeg Spania stiller i en veldig spesielt stilling. 


Fedrelandet mitt opplever den økonomiske krisen på en måte som rammer spesielt folk flest. Opptrappingen i arbeidsledigheten. I følge de siste data som er offentliggjort, i dag er det i underkant av 5 millioner arbeidsløse i Spania, eller rundt 21,5 % av den aktive befolkningen. Ikke "de tusen hjem", men over 1,4 millioner husstander i Spania har alle sine medlemmer i arbeidsledighetens rekker. Langt over 40 % av de under 25 år har ikke noe arbeid eller utdanning å ta seg av.


Om dette ikke var nok for å drifte radikale krefter, opplever man denne situasjonen like etter en periode med stor vekst i økonomien. Den store veksten gjorde at innvandringen økte kolossalt i Spania i det forrige tiåret. Blandingen "økonomisk krise + økt innvandring" pleier å være det beste gjæringsmiljøet for høyreekstreme ideer.


Men det er noe som setter Spania i en veldig utsatt posisjon foran denne problematikken: det finnes ikke der noe sterk høyreekstrem parti. I vandringen fra diktaturet til demokratiet, på 70- og 80-tallet, klarte disse kreftene ikke å samle seg i et parti, og i dag finnes ikke i Spania noe parti som kan ligne på, for eksempel, Frankrikes Front National, eller Østerrikes FPÖ. Betyr dette at det ikke finnes ekstremhøyre krefter i Spania? Nei, overhodet ikke. Og det som kunne tolkes som en fordel, er paradoksalt nok, et stort problem for det spanske samfunnet.


Det finnes undersøkelser som viser at ca 90 % av de som identifiserer seg med det ekstreme høyre i Spania, stemmer Partido Popular. For dem som ikke er kjent med det spanske politiske livet, må man tilføye at Partido Popular blir sannsynligvis Spanias største parti etter valget 20. november, og at det ser ut som at de kan vinne med rent flertall.


Jeg skal ikke være så naiv som å si at Partido Popular er et ekstremhøyre parti. Men kalkylene viser at et sted mellom 2 og 3 millioner av de stemmene som PP kommer til å få den 20. (totalt 12-13 millioner), kommer fra dette miljøet. Og det er stemmer de ikke har råd til å miste dersom de vil vinne valget. Derfor må man holde en vanskelig balanse i PP: man skal komme seg langt nok til sentrumsposisjonene for å kunne vinne valget; samtidig må de 2-3 millioner stemmer mates med politisk næring som holder dem i nærheten av partiet. I en krise situasjon er dette et farlig spill.


For noen måneder siden var det lokalvalg i Spania. I for eksempel Badalona (drabantby til Barcelona, med over 200 000 innbyggere), vant PPs liste, med en første kandidat som brukte under valgkampen xenofobi som politisk våpen. Mange andre eksempler av radikalisering av den samfunnspolitiske debatten er lett å spore i de spanske media. Det er tydelig at disse kreftene er allerede i anmarsj i Spania.