Krise og fascisme i Europa: se mot Spania

Mange ganger har vi sammenlignet den økonomiske krisen som vi opplever i dag med den som startet i 1929. En av de store konsekvensene til den krisen var oppblomstringen av fascismen i Europa. I dag bemerker SVs stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen risikoen for at fascismen stiger i de sterk kriserammede land i Sør-Europa. Det er klart at risikoen er stort i disse landene for at ekstremhøyretanker kommer stadig mer til synet. Når det gjelder dette, mener jeg Spania stiller i en veldig spesielt stilling. 


Fedrelandet mitt opplever den økonomiske krisen på en måte som rammer spesielt folk flest. Opptrappingen i arbeidsledigheten. I følge de siste data som er offentliggjort, i dag er det i underkant av 5 millioner arbeidsløse i Spania, eller rundt 21,5 % av den aktive befolkningen. Ikke "de tusen hjem", men over 1,4 millioner husstander i Spania har alle sine medlemmer i arbeidsledighetens rekker. Langt over 40 % av de under 25 år har ikke noe arbeid eller utdanning å ta seg av.


Om dette ikke var nok for å drifte radikale krefter, opplever man denne situasjonen like etter en periode med stor vekst i økonomien. Den store veksten gjorde at innvandringen økte kolossalt i Spania i det forrige tiåret. Blandingen "økonomisk krise + økt innvandring" pleier å være det beste gjæringsmiljøet for høyreekstreme ideer.


Men det er noe som setter Spania i en veldig utsatt posisjon foran denne problematikken: det finnes ikke der noe sterk høyreekstrem parti. I vandringen fra diktaturet til demokratiet, på 70- og 80-tallet, klarte disse kreftene ikke å samle seg i et parti, og i dag finnes ikke i Spania noe parti som kan ligne på, for eksempel, Frankrikes Front National, eller Østerrikes FPÖ. Betyr dette at det ikke finnes ekstremhøyre krefter i Spania? Nei, overhodet ikke. Og det som kunne tolkes som en fordel, er paradoksalt nok, et stort problem for det spanske samfunnet.


Det finnes undersøkelser som viser at ca 90 % av de som identifiserer seg med det ekstreme høyre i Spania, stemmer Partido Popular. For dem som ikke er kjent med det spanske politiske livet, må man tilføye at Partido Popular blir sannsynligvis Spanias største parti etter valget 20. november, og at det ser ut som at de kan vinne med rent flertall.


Jeg skal ikke være så naiv som å si at Partido Popular er et ekstremhøyre parti. Men kalkylene viser at et sted mellom 2 og 3 millioner av de stemmene som PP kommer til å få den 20. (totalt 12-13 millioner), kommer fra dette miljøet. Og det er stemmer de ikke har råd til å miste dersom de vil vinne valget. Derfor må man holde en vanskelig balanse i PP: man skal komme seg langt nok til sentrumsposisjonene for å kunne vinne valget; samtidig må de 2-3 millioner stemmer mates med politisk næring som holder dem i nærheten av partiet. I en krise situasjon er dette et farlig spill.


For noen måneder siden var det lokalvalg i Spania. I for eksempel Badalona (drabantby til Barcelona, med over 200 000 innbyggere), vant PPs liste, med en første kandidat som brukte under valgkampen xenofobi som politisk våpen. Mange andre eksempler av radikalisering av den samfunnspolitiske debatten er lett å spore i de spanske media. Det er tydelig at disse kreftene er allerede i anmarsj i Spania.