NATO-debatt I SV: om prinsipper og strategier

 

“With most of the population of the earth involved in a titanic military conflict, and the future of all mankind at stake, it is evident that men must give thought to the principles upon which they have acted and seek a firmer foundation in fact and value for their future conduct.” På denne måten startet Howard Selsam hans bok Socialism and Ethics i 1943. Videre argumenterer han mot «eternal moral principles», og for å omfortolke prinsippene etter hvert som nye situasjoner oppstår. Vi bør si oss enige med ham. Akkurat fordi nye omstendigheter dukker opp, bør vi være klare til å vurdere våre standpunkter, til og med dem som vi synes mest grunnleggende.

Men jeg vil sette søkelyset på en av det setningene i sitatet (oversettelsen er min): «(D)et er tydelig at menneskene må tenke over prinsippene de har handlet ut fra». Jeg påstår at ikke enhver endring i verden krever en endring i prinsippene. En kritisk situasjon som det Selsam beskrev i 1943 – og som på mange måter kan ligne på den vi opplever i dag – krever en endring i prinsippene bare i den grad de har bidratt til å få problemene til å oppstå.

Jeg har gått gjennom prinsipprogrammene til SV og sett på grunnlaget til NATO-motstanden i partiet. Listen er ikke uttømmende, men her har jeg med det jeg har funnet som kan være relevant i debatten. Alle dokumentene er tilgjengelig for nedlastning, og på slutten av posten vedlegger jeg alle sitatene jeg har funnet interessante i denne saken.

Ser vi bort fra retoriske grep som er preget av tiden hvert dokument ble skrevet i, er det første som tar min oppmerksomhet at SV ikke har dannet sitt standpunkt fra en analyse i det forsvarspolitiske aspektet av NATO, men organisasjonen som verktøy for imperialisme, våpenkappløp og urettferdige kriger. Alltid, selv i 1962-prinsipprogram, har partiet vært mer engasjert i hva NATO kan dra Norge med seg til, enn hva den betyr for Norges forsvar («…brakt oss i en stadig mer utsatt stilling i den kalde krigen» -1962-;  «…bind oss til ein militærallianse som fører krigar mot verdas fattige folk» - 1971-; «Som medlem av NATO er Norge medansvarlig for USAs overgrep og krigføring i den tredje verden, og for USAs utvikling som atommakt.» - 1987-; «Miljø, sikkerhet og rustningskontroll er internasjonale spørsmål som krever overnasjonale løsninger. SV går imot oppbygging av nye maktblokker, NATOs atomstrategi, og går inn for at NATO avvikles…» -1995-; «NATO er med på å sikre at de rikeste landene kan ta i bruk både økonomiske og militære virkemidler for å ivareta sine interesser. (…) Gjennom NATO-medlemskapet er Norge del av en militær strategi som bygger på bruk av atomvåpen og åpner for offensive militære operasjoner utenfor NATOs område.» -2011-; «SV mener norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk må bygge på kamp for global rettferdighet, løsning på miljøproblemene, nedrustning, fredelig konfliktløsning, menneskerettigheter og demokrati. (…) Disse målene må gjennomsyre våre internasjonale engasjement både når det gjelder økonomi, politikk, diplomati, lovgivning, avtaleverk og øvrig internasjonal tilknytning og samhandel.» - 2019-)

Prinsipprogramkomiteen i 2022 skriver i deres forslag at Norge må «kunne forsvare våre demokratiske verdier og institusjoner. Vi trenger et territorialt forsvar med tilstrekkelig evne til å hevde vår suverenitet». Like etter denne formuleringen kommer dissensene som har med NATO-medlemskap å gjøre. Jeg mener at denne formuleringen bryter med tradisjonen i analysen som SV har gjort av NATO mot fred og internasjonal rettferdighet, og gått i en analyse som er sentrert i Norge sin geostrategisk posisjon. Jeg påstår at å bryte den tradisjonen er et skritt i feil retning, et steg lenger bort fra kampen for global fred, internasjonal solidaritet og, til syvende og sist, sosialisme.

Jeg er temmelig klar over at situasjonen i vår verden ikke er enkel. Aggresjonskrigen som Russland har ført mot Ukraina siden februar 2022 (eller skal vi si siden 2014…), setter en ramme for de store utfordringene. Men jeg vil ikke si at denne situasjonen er mer kritisk eller mer utfordrende enn den verden opplevde i 1962 (på tampen av Cubakrisen), eller i tiårene som fulgte, med kald krig og atomvåpenkappløp. Likevel har partiet hele tiden holdt et prinsipp klart: NATO er ikke løsningen, blokkpolitikk er ikke løsningen, militarisme er ikke løsningen. Og Norge må være med på å finne globale løsninger til globale problemer.

Og selv om prinsippet har vært klart hele veien, har strategiene variert fra periode til periode. Men det er arbeidsprogrammet som har tatt seg av det. Derfor mener jeg at vi må holde oss til prinsippene og til tradisjonen partiet har fulgt hittil. Om to år, når vi skal diskutere arbeidsprogrammet for perioden 2025-29, kan vi komme til strategiene og diskutere hvordan vi skal forholde oss til NATO i de fire årene: ligger alternativet klart? Er det realistisk å fremme et forslag om utmeldelse i den perioden? Eller skal vi heller vente til dette er realistisk, og heller jobbe for å få alternativet på plass?

Men det må være klart at handlingene til partiet har vært fullstendig ansvarlige: selv om man i store deler av vår historie har ønsket å melde Norge ut av NATO, har vi, så vidt jeg vet, aldri kommet med et konkret forslag på Stortinget for å få dette til. Hvorfor? Fordi vi har visst – og vet fortsatt, at vi ikke har et plausibelt alternativ på plass. Til sammenligning har SV gang på gang fremmet forslag om å avskaffe monarkiet i Norge, selv om man vet at det er temmelig vanskelig å få flertall for det. Men til det finnes et realistisk alternativ: republikken.

Jeg mener at prinsippet må stå urokkelig, som det har vært i hele historien til partiet: NATO er ikke løsningen, men heller en del av problemet og av dets årsak. Og jeg begrunner denne meningen i et viktig faktum: diagnosen partiet gjør om NATOs rolle i vår verden stemmer overens med analysen man har gjort siden 1962. Hvorfor skal vi da endre vårt prinsipp nå?

_____

Vedlegg: Innhold om NATO i forskjellige prinsipprogram til SF og SV

Prinsipprogram til SF 1962:

I atom- og vannstoffbombenes tid finnes det ingen form for militært forsvar som kan gi vårt land trygghet. Som medlem av NATO har vi i dag bare en visshet: Kommer det til kr
ig, blir vårt land trukket med fra første stund og kan bli utslettet av våpen det ikke finnes forsvar mot. Vår deltaking i stormaktenes blokkpolitikk har ikke gitt vårt land økt trygghet, men brakt oss i en stadig mer utsatt stilling i den kalde krigen.

SF vil kjempe for internasjonal avrustning og har som nært mål å skape et nøytralt og avrustet Norge i kamp mot blokkpolitikken. Vi er overbevist om at et alliansefritt Norge som bygger sin politikk på et godt forhold både til Øst og Vest og de alliansefrie land, kan spille en viktig rolle for å stanse atomkappløpet og samle folkemassene bak konkrete løsninger av Øst-Vest-konfliktens problemer. Gjennom en ny utenrikspolitikk, bygd på vennskap over landegrensene, internasjonal tillit, solidaritet og hjelp til utviklingslanda og initiativ for fred og nedrustning, vil vi kunne yte det størst mulige bidrag til å løse de problemer som i dag truer menneskeheten og vår egen eksistens. På grunnlag av en utenrikspolitikk etter disse retningslinjene vil Norge møte tillit og velvilje blant jordens folk, blant utviklingslandene og de alliansefrie land, og dermed bygge opp et moralsk og politisk forsvar mer verdifullt enn det militære.

 

Sosialistisk Folkeparti går derfor inn for utmelding av NATO og for norsk avrustning. Vi vil at Norge skal fri seg fra alle militære forpliktelser bortsett fra de som FN pålegger oss som ledd i en eventuell internasjonal polititjeneste.

Prinsipperklæring vedtatt i 1971:

NATO-medlemskapen bind oss til ein militærallianse som fører krigar mot verdas fattige folk, lemer oss inn i ei europeisk stormaktsblokk, og verkar som ein berebjelke for den kapitalistiske maktstrukturen i Noreg. EEC-medlemskap vil gjere innleminga i dette systemet fullstendig.

Prinsipprogram SV i 1975:

USA er idag imperialismens hovedsenter. Den amerikanske militærmakten er imperialismens verdenspoliti. Ved hjelp av sitt militærapparat og sine militærallianser (NATO o.a.) ivaretar den sine økonomiske og politiske interesser. Intet middel er fremmed for USA-imperialismen. Gjennom økonomiske bindinger, vold og militærmakt støtter den reaksjonære regimer og kjemper mot alle progressive folks krav om sjølråderett og sjølstendig utvikling. 

(…)

Gjennom utenrikshandelens orientering, skipsfarten, den utenlandske kapitalen i landet (som har ca. 25 % av den samlede aksjekapital i industri og bergverk og som særlig er konsentrert om de viktigste eksportnæringer og dessuten i stor grad er amerikansk og engelsk preget), militær underordning i NATO, kulturelle og ideologiske forbindelser er Norge kommet i en sterk nasjonal avhengighet til de kapitalistiske hovedland, i første rekke USA.

(…)

Men alle sosialistar må og vere budde på at kapitalismen kan sette inn valdsapparatet sitt mot ei veksande sosialistisk masserørsle. Partiet vil gjere alt det kan for at sosialismen skal bli innført i Norge med fredelege middel. Men til sist er det styrkeforholdet i klassekampen og dei internasjonale tilhøva som avgjer om kapitalistklassen vil gi frå seg makta. Det vil skape betre vilkår for ein fredeleg overgang til sosialismen om den sosialistiske haldninga hos soldatane vert sterkare, om ein bryt med NATO  og får til ei demokratisk styring av militærstellet som bryt med den autoritære kommandostrukturen. Faren for inngrep frå den internasjonale monopolkapitalen minkar og om Noreg blir meir sjølvforsynt og økonomisk mindre avhengig av andre land. Men sosialistane vil ikkje la borgarskapet stogga ei sosislistisk masserørsle med våpenmakt. Dei vil syte for at slik valdsbruk blir møtt med nødvendig motmakt frå arbeidarklassen.

Prinsipprogram SV i 1987:

Som medlem av NATO er Norge medansvarlig for USAs overgrep og krigføring i den tredje verden, og for USAs utvikling som atommakt. Norge har valgt side mot den fattige verden og for ytterligere kapprusting gjennom vår alliansepolitikk. Gjennom NATO-medlemskapet godtar Norge forestillingen om at en atomkrig kan være begrenset, og at våre allierte kan være de første som bruker atomvåpen i en slik krig.

(…)

SV vil bruke alle virkemidler som fremmer en utvikling i retning av frie, selvstendige stater som lever i fred, i felles sikkerhet. Derfor er SV mot militærblokkene NATO og Warsawapakten, og mener at de må nedbygges og oppløses. 

Norges medlemskap i NATO og tosidige avtaler med USA innebærer at vi stiller vårt territorium til rådighet for den ene supermakten, og gjør dermed Norge til et mål for den andre supermakten. For å øke vår sikkerhet og for å bidra til nedbyggingen av militæralliansene i Europa må Norge trekke seg ut av NATO og avvikle den sikkerhetspolitiske binding til USA.

Prinsipprogram 1995:

Den kalde krigen i Europa og mellom supermaktene er slutt. Likevel preges vår verdensdel fortsatt av blokkpolitikk. De gamle vestlige militærblokkene NATO og Vestunionen eksisterer. Ingen land har satsa på massiv nedrustning, sjøl om forsvarsbudsjettene har blitt kuttet noe. For militærblokkene er det ikke like lett å peke på konkrete fiender eller beskrive et trusselbilde lenger. Derfor er militærblokker som NATO og Vestunionen under omforming og på leiting etter nye oppgaver. Satsing på militære utrykningsstyrker og på planlegging for rask militær innsats i andre verdensdeler ser ut til å bli langt viktigere enn tidligere. Slik forsøker de rike landa i vesten å beskytte egne økonomiske og militærstrategiske interesser.

(…)

Etter at den gamle "hovedfienden", Sovjetunionen forsvant, trenger de politiske og økonomiske elitene i Europa et nytt fiendebilde som kan avlede folks bevissthet mot de virkelige problemene, særlig den økende massearbeidsløsheten, og sette folk opp mot hverandre - kristne mot muslimer. De spiller på frykten for det fremmede og gjør kampen mot fundamentalismen til en hovedsak. De prøver å opprettholde det ideologiske grunnlaget for våpenindustri, for gamle og nye militærallianser som NATO og Vestunionen.

(…)

Miljø, sikkerhet og rustningskontroll er internasjonale spørsmål som krever overnasjonale løsninger. SV går imot oppbygging av nye maktblokker, NATOs atomstrategi, og går inn for at NATO avvikles til fordel for et alleuropeisk sikkerhetssystem. Dersom det viser seg at dette ikke er mulig, må Norge gå ut av NATO.

 

Prinsipprogram 2011:

Til tross for viktige framskritt tar krig og væpnet vold livet av mange mennesker hvert år, særlig fattige mennesker i fattige land, og stormaktenes atomarsenal kan fortsatt utrydde livet på jorda mange ganger. Bruddene på internasjonal lov og rett er fortsatt mange, og fattigdom og utbytting er en viktig årsak til konflikt. NATO er med på å sikre at de rikeste landene kan ta i bruk både økonomiske og militære virkemidler for å ivareta sine interesser.

(…)

Gjennom NATO-medlemskapet er Norge del av en militær strategi som bygger på bruk av atomvåpen og åpner for offensive militære operasjoner utenfor NATOs område. Dette er trusler mot vår sikkerhet. NATO-medlemskapet og det tette bilaterale militære samarbeidet knytter oss for ensidig til USA i sikkerhetspolitikken. SV er mot norsk medlemskap i NATO. Norge bør i stedet samarbeide med de land vi har sterkest interessefellesskap med. Innen forsvar, økonomi og andre felt er det rom for en tettere nordisk politisk sammenslutning. Det vil også styrke den nordiske stemmen internasjonalt.

Prinsipprogram 2019:

De siste årene har verden mange steder blitt mer utrygg. Respekten for internasjonale spilleregler er svekket. Gang på gang ser vi at stormaktene velger alenegang fremfor å slutte opp om internasjonale avtaler, tyr til maktbruk i strid med folkeretten, og gjør internasjonal politikk mindre forutsigbar. NATO ruster offensivt opp og er en viktig aktør for å sikre at de rikeste landene kan ta i bruk både økonomiske og militære virkemidler for å ivareta sine interesser. Utviklingen mot en ny kald krig med ny atomopprustning er bekymringsfull. Norsk basepolitikk må stå fast: ingen atomvåpen eller stasjonering av utenlandske styrker på norsk jord i fredstid.

(…)

Som fredsparti vil SV alltid arbeide for militær nedrustning. Verdens atomvåpenarsenaler utgjør en stor trussel mot fred og sikkerhet. Spredning av atomvåpen og utvikling av nye typer atomvåpen kan få katastrofale konsekvenser. Norge må ta aktivt del i arbeidet for atomnedrustning. Forbudet mot produksjon, bruk og handel med landminer, klasevåpen, kjemiske og biologiske våpen må styrkes, og overvåkningsmekanismene må ha myndighet til å etterforske bruk og ansvar når forbudet brytes. Det må innføres et internasjonalt forbud mot bruk av utarmet uran i våpen. Norge bør ta initiativ i NATO for at organisasjonen skal gå bort fra doktrinen om førstegangsbruk av atomvåpen.

(…)

SV mener norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk må bygge på kamp for global rettferdighet, løsning på miljøproblemene, nedrustning, fredelig konfliktløsning, menneskerettigheter og demokrati. Vi må ta ansvar for egen sikkerhet og stabilitet i våre nærområder.

Disse målene må gjennomsyre våre internasjonale engasjement både når det gjelder økonomi, politikk, diplomati, lovgivning, avtaleverk og øvrig internasjonal tilknytning og samhandel. Det innebærer en vesentlig reorientering, bort fra angrepskriger med NATO, bort fra nyliberalistisk økonomi, og med en sterkere vektlegging av internasjonal solidaritet. Norge skal være en klar stemme, som gir utvetydig uttrykk for vår forståelse av hvilke løsninger som gir en bedre verden. For et lite land som Norge er det viktig at internasjonal lovgivning regulerer globale relasjoner, i motsetning til at den sterkeste parten får definere i hvilken retning demokrati, miljøpolitikk, sikkerhetspolitikk og teknologi utvikler seg.

(…)

Norges tilknytning til NATO betyr at vi blir møtt med krav om investeringer i forsvarsmateriell som ikke tjener norske interesser. Norge bør prioritere investeringer i forsvarskapasitet som styrker vår suverenitetshevdelse og territorialforsvar, og ikke i angrepskapasitet. Handelsavtaler, diplomati, politiske og økonomiske virkemidler kan brukes for å stimulere en tilsvarende innretning av andre lands forsvar. Norsk politikk må være at vi ikke griper til våpen uten å ha blitt angrepet, eller uten et utvetydig FN-mandat. Norsk deltagelse i militære operasjoner i utlandet skal bare skje etter åpen behandling i Stortinget. SV mener man må grunnlovsfeste dette kravet.

 SV mener det er avgjørende at Norge utvikler en alliansepolitikk basert på felles verdier og en felles sikkerhetspolitisk forståelse. Nato-alliansen er dominert av USAs utenrikspolitiske interesser, og fungerer som et redskap for å fremme vestlige økonomiske og utenrikspolitiske interesser, mer enn en sammenslutning som skal hindre krig. Autoritære land inngår i Nato-samarbeidet. Norge må søke et sikkerhetssamarbeid basert på Norden, og inngå sikkerhetsgarantier med likesinnede naboland. SV mener Norge bør melde seg ut av NATO.

Så lenge Norge er medlem i NATO må vi påvirke alliansen i retning nedrustning, ikke minst når det gjelder kampen for et forbud mot atomvåpen. Norge må motsette seg at NATO involverer seg i internasjonale konflikter utenfor alliansens interessesfære, med mindre FN spesifikt ber om fredsbevarende styrker. Slike må i tilfelle alltid være under FN-kommando.

(…)

Gjennom NATO-medlemskapet er Norge del av en militær strategi som bygger på bruk av atomvåpen og åpner for offensive militære operasjoner utenfor NATOs område.

En kompetent lærer

For noen uker siden tok jeg eksamen og ble ferdig med min videreutdanning i matematikk. En god mulighet for å oppgradere seg faglig og tenke om og renovere egen praksis. Ingen tvil om det. Takk til gode forelesere i Høgskolen på Vestlandet, og ikke minst til alle de som har delt med meg studium i de to siste årene. Veldig lærerikt med gode faglige diskusjoner og tipsutveksling.

Når det er sagt: jeg hadde søkt om videreutdanningen når det var frivillig. Ikke fordi jeg mente at jeg var en dårlig mattelærer, men fordi jeg var (og har alltid vært) opptatt av å bli én bedre en. Og jeg skal ikke skjule at det gjorde noe med motivasjonen min når Kunnskapsministeren sa at nei, jeg hadde ikke god nok kompetanse og måtte skaffe meg en. I dag oppfyller jeg ministeren sine standard. Nå bør han være fornøyd. Men jeg (og de fleste av mine kollegaer) trengte ikke tvang. Vi er oppriktig interessert og opptatt av å bli bedre.

Nå har jeg en formell kompetanse som holder mål … enn så lenge. Fordi jeg er sikker på at det kan komme en ny minister som mener at min kompetanse (og kompetanse til mange gode, erfarne, lærere) ikke er god nok, og at vi må ha en master. Og jeg er så sikker på at det kommer fordi læreren er, på en måte, det samme som treneren i fotballaget: når noen mener at noe ikke fungerer, er det det letteste å sparke mot dem. Jeg er sikker på at i neste korsvei noen finner eller tolker at resultatene i en eller en annen test ikke gjør at de kan slå seg i brystkassen, så kommer ministeren å skylde på lærerens kompetanse, som Torbjørn Røe Isaksen utelukkende gjør. Fordi det er billigere å si at lærerne ikke er gode nok enn å ansette flere lærere og gi dem mulighet til å drive en bedre oppfølging av elevene.

For min del kan nå ministeren slå seg til ro i noen år: min formell kompetanse holder nå til standarden han mener skal være god nok. Den reelle kompetansen skal jeg fortsette å pleie, akkurat som jeg har gjort siden jeg var ferdig på lærerhøyskolen i Spania. Jeg skal fortsette å lese artikler i bøker, utveksle erfaringer med kollegaer, reflektere sammen med dem for å få det beste ut av mine timer. Og jeg trenger ikke noe tvang for å gjøre det. Fordi jeg (i likhet som de absolutt aller fleste lærere) har noe som heter profesjonsetikk, og lar den styre oss.

En liten PS til mine elever (eller andre sine elever): til tross for mine gode mattekunnskaper og mine forutsetninger, hadde jeg ikke klart disse studiene uten å jobbe. Tårer har jeg heldigvis ikke trengt å bruke, men mye svette og noen bloddråper (ja, jeg har skjært meg flere ganger i fingrene med arkene i «kampens hete») har rent ut. Å lære matematikk, som alt annet i livet, krever i hvert fall å ville lære og jobbe for det. Og det hjelper mye å elske faget.

En Askøy alle kan være stolte av

Jeg har fått æren til å bli nominert som toppkandidat i Askøy SVs liste til kommunevalg. Jeg takker for tillitten og tar imot ansvaret dette innebærer.

Jeg hadde vært skremt dersom jeg følte at jeg hopper etter Wirkola. Men jeg er i den heldige situasjonen av at jeg hopper MED Wirkola. Sjelden får en nybakt toppkandidat stille med de to tidligere gruppeledere på andre og tredje plass. Mary Therese Solli og Silje Guleng er med, og gir dette laget drøssevis med erfaring, kompetanse og kjennskap til Askøy sine behov og muligheter. Om dette ikke var nok, har vi på fjerde plass en ung mann, John Helge Myntesvik, som allerede har lang erfaring i politikken og som er godt kjent både med kommunestyret og utvalg for oppvekst og levekår. Vi topper en gruppe med damer og menn klare til å ta et tak for Askøy.

Vi vil være med på å bygge en kommune alle kan føle seg stolte av. Vi vil at økonomien ikke lenger skal være en hindring for utviklingen, men en mulighet. Vi er lei av å se Askøy på bunnen av statistikker. Vår mål er å gi innbyggerne den kommunen de fortjener.

Vi skal åpne kommunen både innad og utad ved å flytte sentrumet til Storebotn. I vår visjon skal Kleppestø leve sin rolle som øyens mest befolket området uten å trenge i tillegg å være hoved innfartsåret til Bergen. Dette holder på å føre området mot kollaps, og er med på å forringe livskvaliteten til innbyggerne. Vi vil bygge en god infrastruktur på Storebotn som gir direkte kollektivt tilbud til Bergen med en kombinasjon av buss og hurtigbåt, og samtidig gir mulighet til alle innbyggerne til å benytte seg av alt det Askøy tilbyr. Vi mener også at dette er det beste for å jobbe for et bedre miljø lokalt og vårt største bidrag til et bedre klima globalt.

Vi skal satse på de yngste i kommunen, og gi dem barnehager og skoler de kan trives og lære i. Vi skal styrke bemanningen fordi vi er overbevist at de profesjonelle er den viktigste ressursen vi har for våre barn og unge.

Vi skal også vende blikket mot det som har det vanskeligst. Vi skal jobbe for å etablere et godt hjelpenettverk for dem som trenger støtte.

Vi skal gi hver askøyværing en stemme, som de kan bruke for å si sin mening. Men vi skal også gi dem overbevisningen om at det nytter å gi beskjed.

Vi gleder oss til å ta kampen og å vise befolkningen våre tanker.

Den skjulte sannheten

Bilde: uroplannorge.blogg.no

I Spania ble to kvinner i går drept av eksmennene. De ble henholdsvis den 49. og 50. som lidet den skjebnen i år. En makaber statistikk som sier at ca en kvinne i uken blir drept av partner eller tidligere partner i mitt fedreland, Og slik har holdt seg stabilt i de siste årene. Et alvorlig samfunnsproblem som forårsaker betraktelig flere ofre enn for eksempel ETAs terror.

I Spania er dette i medias fokus daglig: aviser, tv- og radiokanaler bruker mye spalteplass til å gi problemet riktige dimensjoner. Samfunnet er engasjert i kampen mot vold mot kvinner: det er holdningskampanjer, markeringer overalt når en kvinne blir drept. Slik har det også vært i de siste 10-15 år. Og dette har vært avgjørende for å få tallene til å gå ned, og for å få frem alle tallene: man innser at tidligere har det vært mye skjult statistikk i dette området.

Det viktigste man har fått til i disse årene har vært å begynne å endre holdningene om dette problemet: det er blitt et offentlig problem. Tidligere var det privat. Hver kvinne måtte håndtere voldsituasjonene alene, uten hjelp, i skam og skyldfølelse. Og det endte ofte tragisk.

I Spania har man oppdaget et problem og begynt å kjempe mot det. Det er en lang vei foran, men man går den veien.

I Norge er det meget sjelden vi hører om dette. "Det finnes sannsynligvis ikke et stort problem", kan man tenke. Men det er dessverre ikke tilfelle. Det finnes et alvorlig problem, en skjult sannhet som, av en eller en annen grunn, vårt samfunn ikke vil eller tør å fronte.

I 2013 ble 12 kvinner drept av partner eller tidligere partner i Norge. Dette er statistikk fra Politiet. I et fredelig samfunn var over 25 % av drapsofrene i det året kvinner som ble drept av mannen de en gang var glad i. Men ikke bare det: prosjekterer vi den norske befolkningen (5,1 millioner) til den spanske (47 millioner), ville det norske statistikken tilsvare 112 drepte i Spania. Det vil si over to kvinner drept i uken. Tenk deg om...

Vi trenger en nasjonal dugnad for å få denne skjulte sannheten frem i lyset: politikerne, samfunnsengasjerte, media, ... alle må satse for å få dette frem i lyset. Vi må innse at problemet finnes og må jobbe for å løse det. Og ikke minst må vi vise til kvinene som blir utsatt for vold i deres eget hjem, at de ikke er alene, at deres problem er alles problem og at alle skal bekjempe det. Og forgriperne må også forstå at vi er alle mot dem, i de er alles fiender. Vi som samfunn kan ikke tillatte oss denne skjulte sannheten.

Den spådde, kosmetiske styrkningen

For noen år siden spådde jeg at Høyre, FrP og Krf kom til å styrke skolebudsjettet i 2015. Jeg hadde sett hvordan de opptrådde i deres første periode med flertall, og begynte å se mønsteret i den andre: store kutt i de to første årene, bremsing i kuttene i den tredje og så komme med noen ekstra kroner i valgåret. Det viser seg nå at disse tre partiene er så forutsigbare at det ikke engang er spennende å vente på deres forslag.

Men dette er en rent kosmetisk operasjon, som leseren allerede har forstått målet med: prøve å få velgerne til å glemme de brutale nedskjæringer skolen måtte gå gjennom. Ser man disse partiene sin opptreden under ett, i de syv budsjettene de har vedtatt, har de underbudsjettert skoleavdelingen med over 100 millioner kroner. Det er det de har kuttet ned. Det er de reelle tallene til Høyre, FrP og Krf som «skolepartier» på Askøy. Nå prøver de å sette en strek over de med noen hundretusen til datamaskiner.

Og der viser de at etter syv år så forstår de ikke bæret av hvor skoen trykker i askøyskolen. Jeg jobber til daglig i et klasserom, og kan bare bekrefte det som all forskning og alle politiske erklæringer i Norge sier: den viktigste ressursen i skolen er læreren. Høyre, FrP og Krf er fornøyde med å opprettholde den laveste lærertettheten i Hordaland. De mener at vi har nok lærere. Det er viktigere å øke pc-tettheten. De kan ikke bedre. Det har de bevist gang på gang.

Høyre, FrP og Krf ligner stadig mer på den type foreldre som kjøper de feteste julepresangene til ungene sine, mens de resten av året sliter med å få mat på bordet. De forstår ikke hva er det som egentlig gjelder. Det er viktig å styrke pc-tettheten i skolen, men det har ingen mening å gi flere datamaskiner til elevene uten at det skal være bedre muligheter for lærerne til å veilede dem.

Resultatene av denne feilslåtte politikken og disse skambarberte budsjettene ser man hvert år i kvalitetsmeldingen fra skoleavdelingen: grunnskolepoengene til våre elever følger en nesten parallell linje med de ressursene Høyre, FrP og Krf legger i sitt budsjett.

Hvis Høyre, FrP og KrF skulle få fornyet tillit i valget i september, kan jeg allerede spå at det vil komme store kutt i skolebudsjettet 2016 og en liten styrkning i 2019. Men jeg vet også at askøyværingene har sett de samme tendensene som jeg ser, og at de har tenkt å gjøre noe med det.

Det handler om solidaritet

Høyre, Frp og Krf gjorde det igjen. Det styrende flertallet i Askøy kommune har gitt tydelige signaler om at ikke all vekst er velkommen på øyen. IMDI har bedt Askøy om å øke kvoten med bosetting av flyktninger fra 25 til 40, men de har bare sparket ballen videre. I dette tilfelle til og med mot rådmannens anbefaling, som viste at det har ingen påvirkning på økonomien å ta imot 15 ekstra flyktninger i året.

I slutten av februar var det 5 400 flyktninger med innvilget oppholdstillatelse som venter i norske asylmottak. De venter på en plass i en kommune, et sted å bygge livet videre i. Dette er ikke resultat av feilslått innvandringspolitikk, som Frps innvandringspolitiske talsmann skrev forleden i AV. Nei. Dette handler om mennesker som har utøvd sin rett til å søke politisk asyl i Norge, har fått saken sin behandlet, og de har fått sin søknad innvilget. De har nå rett til et sted å bo, i en forutsigbar ramme, og en kommune å integrere seg i.

Jeg skal ikke gå inn i hva dette konkret betyr for Askøy. "Askøyværingen" konkretiserte dette på en flott måte med sin forside fredag 14.mars. Vår kommune vokser med ca. 650 innbyggere i året. Å påstå at 15 ekstra flyktninger kommer til å gjøre den store forskjellen, er rett og slett alt for smålig!

Å gi disse menneskene et fast sted å bo, er å legge grunnmuren til deres integrering i Norge. Hver ekstra unødvendig dag de må tilbringe på et asylmottak er bortkastet tid i den prosessen, og er også det verste signalet vi kan gi dem: de er ikke velkommen. Det er til syvende og sist beskjeden vi gir dem. Vi tar dem ikke imot med åpne armer, vi ser dem ikke som en ressurs, men som en belastning og en utfordring.

Alle må gjøre sitt. Det hjelper ikke å si at Askøy allerede tar sin del av kaken. Den delen var tilpasset en annen situasjon og andre tall. Kaken er blitt større og vi må bidra med mer. Dessverre er det mange mennesker i verden som må flykte. Noen få av dem kommer til Norge. Vi har forpliktet oss internasjonalt til å hjelpe dem, gi dem beskytelse og inkludere dem i vårt samfunn. Dette handler ikke om tall, men om solidaritet.

Jeg er klar over at vi har utfordringer i kommunen, også i inkluderingspolitikk. Men utfordringene er der for å bli løst, ikke for å være en bremsekloss for utviklingen. Jeg vet at næringslivet, de frivillige lag og organisasjonene, de offentlige etatene og de uformelle nettverkene på Askøy er klare til å ta imot disse menneskene og få dem til å føle seg velkommen. Jeg er overbevist om at Askøysamfunnet er et åpent og inkluderende samfunn, hvor alle bidrar til å løse utfordringen. I hvert fall mye mer åpent og inkluderende en Høyre-Frp-Krf, det politiske flertallet som styrer kommunen.

De troendes vold

I den spanske avisen "El País" kunne man lese 29.07 denne kronikken, "De troendes vold". José Lázaro, professor ved Universidad Autónoma i Madrid lager en veldig bra analyse om fanatisme og vold. Jeg har oversatt artikkelen til norsk, fordi jeg mener at det forklarer godt det Norge opplevde for to år siden.

Med den blodige machete i hånden, går den troende som drepte en soldat i London fredelig til nærmeste kameraet og begynner å fremføre sin liste over klager: "Vi må angripe de som angriper oss, øye for øye og tann for tann. Jeg ber om en unnskyldning til kvinner som har må se dette, men kvinner i vårt land må også se mye ubehagelig ... ". Han skjuler ikke ansiktet med en finlandshette eller rømmer før politiet ankommer, som ETA-terroristene pleide å gjøre etter skuddet i nakken. Han har selvfølgelig ingen tvil, fordi han forsvarer den absolutte sannheten, som domstolene til inkvisisjonen og dommerne til Stalins tjeneste gjorde.

To bomber eksploderer under marathon i Boston. En islamist stikker en fransk soldat etter eksempelet fra London. En ung venstreorienterte troende blir drept av et slag i hodet påført av en ung høyreorientert troende i Paris. Den egyptiske hæren, nær den delen av landet som ønsker å gå inn i det tjueførste århundre, står mot muslimer som ønsker å vende tilbake til middelalderen, og blodige sammenstøt starter. Lenger tilbake, hutuer og tutsier, katolikker og protestanter i Nord-Irland, Ordine Nero og de Røde Brigader i Italia. Før holocaust og gulag ...

Ikke alle troende er mordere og ikke alle mordere er troende. Det finnes edle personer som bidrar til å forbedre verden med deres tro. Og det er vantro som dreper for økonomisk gevinst eller for å løse en personlig konflikt. Men, som Solzjenitsyn sa, kan enkelte forbrytelser gi bare et par dusin døde, men for å drepe tusenvis av mennesker, trenger man en ideologi. Og når en ideologi er skjermet mot rasjonelle argument, er gjennomsyret med emosjoner og blir kjernen i gruppens identitet, blir det det som kalles "trossystem".

Men den troende som, foran den blodige kroppen til offeret hans, går stille til et kamera for å beskylde den britiske hæren til å drepe muslimer, viser tydelig et vanlig trekk i disse lovbryterne: en overbevisning om eget uskyld. Det finnes ingen terrorist som ikke vurderer seg selv som offer (reell eller potensiell) av fienden som truer hans folk (eller deres religion, eller klasse, eller din stamme ...). Hver kriminell troende anser seg selv som rettferdig per definisjon. Det er også sant at de fleste av de kriminelle av andre typer (de som produserer mindre skala kvantitative ofre, men ikke alltid med mindre brutalitet) pleier også å ha ugjendrivelige begrunnelser: psykopaten beskylder sin far for voldshandlingen som har gjort (eller prestene på skolen, eller hodet som eksploderte), den tiltalte voldtektsmannen mener at kvinnen provoserte ham (eller ydmyket ham, eller foraktet ham), ...

Det er tre trekk i troen (i streng forstand av begrepet, ikke generisk) som gjør den spesielt farlig. Den første er kognitiv, siden det er ingen måte å sjekke om det du sier er sant eller usant (hvis det finnes, er det ikke tro lenger, men vitenskap eller logiske ideer, begge diskutable og foranderlige). Den andre er den følelsesmessige belastningen som den troende legger i troen og som gjør den elskelig eller forhatt, men aldri følelsesmessig nøytral. Det tredje er at troen har en tendens til å være den åndelige kjernen i gruppen som deler den og dermed skiller seg radikalt fra nabokommuner av "vantro", "rare" eller "barbarene". De tre trekkene sammen er det som forklarer den farlige tendensen som troen har til å bli først dogmer, så fanatisme og til slutt (i verste fall) i massakrer. Troen gjør at det bare er en sann troende den som er villig til å dø (og spesielt til å drepe) for Saken.

Når man åpner avisen hver dag, får man inntrykk av at man kommer til å bli spruttet av blodet spylt av en sann troende, selv om man aldri kan forutsi om bøddelen er høyre eller venstre orientert, mystisk eller materialistisk, … Så det ville være viktig å innse at den viktigste skolereformen vi bør vurdere er å stimulere til kritisk tenkning, sunn skepsis, fornuftig diskusjon og sekulære illustrasjon, som er de eneste vaksiner som kan beskytte mot de blodtørstige overbevisningene av sanne troende.

Første spansk motstand mot EU på gang?

Bilde fra www.deia.com

Endelig ser det ut som at noen i den venstre politiske siden i Spania begynner å reagere mot EU og deres urettferdigheter. Hittil har holdningen at krisen måtte bekjempes med en ukritisk "mer Europa". I dag har det dukket opp en situasjon som kanskje har fått noen til å våkne. 

Noe av det vanskeligste i den nåværende situasjonen i Spania nå er boligmarkedet. Mange familier (i fjor ca. 30 000) mister boligen sin fordi de ikke kan betale gjelden deres tilbake. I svært mange av disse tilfellene, er arbeidsledigheten en avgjørende faktor som har gitt dem en helt ny livssituasjon en den de hadde når de kjøpte boligen.

For noen uker siden kom den regionale regjeringen i Andalucia ut med et regelverk som tillater dem å ekspropriere bruken av boliger som bankene skulle overta fordi eierne hadde misligholdt gjelden (dette med noen betingelser). Det er sosialdemokratene (PSOE) og Forente Venstre (IU, SVs søsterorganisasjon i Spania) som har makten i Andalucia  Og det er faktisk IU som har Boligdepartementet. Siden de tok initiativet, har andre  regioner kommet med liknende forslag.

Den sentrale regjeringen (PP, konservativ) satte seg fort mot denne loven. Nå skal Finansministeren ha fått et brev fra Brussel hvor de ber om mer informasjon om den loven, i tilfelle den bryter betingelsene Spania aksepterte i fjor for å ta imot redningspakken til bankene (og som statsminister mente at det var ubetinget...). I dag har både presidenten (PSOE) og visepresidenten (IU) i Andalucia uttalt seg om dette og sagt at dersom brevet finnes, og Europa vil motsette seg dette, "er Europa ikke verdt noe".

Det kan være veldig interessant å følge med i de nærmeste dagene hvordan dette utvikler seg. Jeg håper at dette er startskuddet for er mer kritisk standspunkt fra venstresiden i Spania, noe jeg har savnet i snart 30 år. Det ville være gode nyheter for kampen mot urettferdige strukturer i EU.

Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Jeg ser at denne bloggen bare blir aktiv når frustrasjonen samler seg i meg. Jeg lover å bli litt mer positiv i fremtiden.

I disse dagene raser debatten om innføringen av tiggeforbud her i landet. Jeg blir mer og mer oppgitt. Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Vi har det veldig bra i Norge. Som samfunn har vi det bedre enn 99,93 % av verdens befolkningen, nemlig resten. Men tror vi at det er dette som er motor for at folk i nød kommer til Norge på jakt etter smuler av den velstanden? Det tror ikke jeg. Jeg tror at det er desperasjonen som er motor.

Desperasjon er noe av det verste man kan oppleve. Ordet stammer fra latin, og desperare betyr "oppgi håpet". Det vil si at når man er desperat, er det ikke bare at man opplever en fryktelig situasjon, men at man har gitt opp håpet med å kunne endre den situasjonen. Jeg har ingen tvil om at det er det som setter folk i bevegelse. Ikke etter noen mynter, men hovedsakelig etter håp. Det er ikke vår velstand som trekker dem, men deres mørke utsikter.

For bare to uker siden ble 94 personer stoppet av politiet da de forsøkte å krysse Gibraltarstredet... i leketøybåter. Er det velstanden i Spania som tiltrekker dem? Har de ikke hørt om situasjonen der, om den store arbeidsledigheten, om ungdommen som vandrer ut? De vet det. Men det er ikke det som trekker dem, det er ikke det som får dem til å sette livet på spill. Når man er desperat er ikke engang livet noe å beholde. Fordi man har gitt opp alt håp.

Vi må prøve å sette oss i de andre sine sko, lærer vi ungene da de er små; oppfør deg med de andre som du vil at de skal oppføre seg med deg... Jeg håper at vi klarer å se desperasjonen i øyene. Det er ikke behagelig, det tar på samvittigheten vår. Jeg kan gjerne tro at jeg har gjort meg fortjent til min skjebne. Men jeg er sikkert på at de ikke har gjort seg fortjent til deres.

Og når du ser desperasjonen i øyene, ikke glem at den siste resten av håp de har igjen ligger i de myntene i pappkrusen. Vil du slukke det også?

Hei, Kristin Clemet. Jeg er lærer ... (2)

Hei, Kristin Clemet

Jeg må ha blitt passelig provosert av ditt innlegg for at jeg, i det hele tatt, tar tastaturet igjen for å forsette å svare deg. I mitt forrige innlegg, snakket jeg om arbeidstiden min som lærer. I dag skal jeg gå mer på hva jeg mener vi lærerne i Norge trenger.

Som RLE-lærer, er jeg kjent med liknelsen som didaktisk verktøy. Jeg skal nå tillate meg å bruke én.

Tenk deg at du skal på skitur, over fjellet, i et ukjent landskap, om vinteren, og med dårlig vær. Du og dine turkamerater har hørt rykter om at guiden dere har med dere ikke er særlig kompetent, kan ikke gå noe særlig på ski, forstår ikke seg på GPS, kan ikke bruke kart og kompass, og er ikke særlig kjent med terrenget... Det ville ikke overraske noen at det skulle bli tilløp til mytteri med en gang dere hadde sett (eller trodd at dere hadde sett) at guiden hadde den minste tvil. Det ville være forståelig.

Det er hverdagen for lærerne på skolen: vi opplever veldig ofte at vår kompetanse, vår arbeidsmoral, vår vilje, blir mistenkeliggjort i skoledebatten. I innlegg som ditt blir vi fremstilt som om vi var skyldige og ansvarlige i alle ondene i den norske skolen.

Det er et ord som jeg bruker ofte, selv om jeg vet at det ikke er akkurat prestisjefylt: autoritet. Da refererer jeg ikke til makt, men til faglig innsikt eller sakkunnskap. Og jeg mener at vi lærere er blitt frarøvet den autoriteten. Og jeg mener at vi er avhengige av å vinne den tilbake, hvis vi skal klare vår jobb. Hvis jeg skal lede en gruppe med tenåringer, er jeg avhengig av at disse tenåringene (og ikke minst, deres foresatte) har tro på meg. Som guiden i min liknelse, hvis jeg mister den troen (eller blir frarøvet den), har jeg ikke en sjanse til å utføre min jobb.

Det har vært alt for lett å hakke på læreren for å prøve å begrunne problemene på skolen. Alle mener at de kan vår jobb bedre enn oss selv (det er bare landslagstrener i fotball som opplever dette like ofte som oss...), alle føler seg egnet til å kritisere oss. Og problemet er at mange viser (som du i ditt innlegg) at de ikke kjenner vår virkelighet godt nok til å kunne gi slik kritikk på en saklig måte.

Læreren er blitt gummistrikken som man kan strekke, og som sjelden ryker. Og da er det like greit å fortsette å tøye grensene, for å se hvor mye mer man klarer.

Jeg kan gi deg to eksempler på hva vår virkelighet innebærer. Jeg bor på Askøy (og der er jeg også lokal politiker). I denne kommunen har Høyre m.fl., i løpet av seks år i styringen, kuttet ned skolebudsjettene med 41 millioner kroner. Det blir krevet en daglig ekstra innsats av lærerne for å holde skolene i gang. Jeg jobber selv i Bergen kommune, hvor Høyre m.fl. har laget et etterslep i skoleoppussingen i milliardstørrelse. Mange lærere og elever er blitt henvist til uverdige arbeidsmiljøforhold.

Som jeg sa til deg i går, Kristin Clemet, er du spesialist i å provosere mot deg hele læreryrke i Norge. Det klarte du ofte da du var utdanningsminister, og det fortsetter du å gjøre med dine innspill. Kanskje du (og mange som deg) heller burde peke der hvor skoen virkelig trykker, og hjelpe oss å vinne tilbake den autoriteten som vi trenger i vår hverdag i klasserommet.

Beste hilsen

Rafael

Hei, Kristin Clemet. Jeg er lærer....

Hei, Kristin Clemet

Jeg må innrømme at jeg leser sjelden bloggen din. Til det har jeg alt for dårlig tid. Men i dag har jeg tilfeldigvis sett dette innlegget, og har bestemt meg for å svare det.

Du begynner med å lage ironi om de som vet mye om skolen. Når jeg leser innlegget ditt, får jeg inntrykket at du også vet mye om skolen, men vet med kursiv. Og det er tragisk når vi snakker om noen som for ikke så lenge siden var utdanningsminister.

Jeg er lærer i ungdomsskolen. Underviser i matematikk, naturfag, RLE og spansk (tre grupper), og er kontaktlærer for 14 elever. Den beskrivelse av arbeidstidsavtalen til lærerne som du fremstiller i ditt innlegg viser at du ikke vet hva jeg driver på med i min hverdag. Det er sikkert forståelig når man ser på karrieren din: du er utdannet siviløkonom, og skal jeg tro Wikipedia, jobbet du som lærervikar i 1981, før du viet livet ditt til politikken på heltid. Men jeg gjentar at jeg synes at det er tragisk at du ikke vet hva jeg driver på med, når bare for 8 år siden du var min minister.

Jeg underviser som sagt i fire fag. I min jobb er det forventet at:

• jeg stiller forberedt til mine timer, klar til å holde 28 ungdommer i aktivitet (noen av dem, dessverre, ganske umotiverte), veilede dem til kunnskap, hjelpe dem over hindringene;
• jeg tilpasser min undervisning til situasjonen og behovene til hver elev;
• jeg holder meg oppdatert i det faglig innholdet til fagene jeg underviser i, og i de didaktiske metodene som skal hjelpe meg i undervisningen;
• jeg gir underveisvurdering til de 28 ungdommer om hver fag: hva de har lært, og hvordan de skal tillegge seg kunnskapen på best mulig måte;
•  jeg retter prøver, og gir en meningsfull tilbakemelding til elevene mine om hva de har lært;
• jeg kan sette en karakter, og dokumentere at jeg har gjort alt "etter boken".

Jeg er som sagt kontaktlærer for 14 elever. I den delen av jobben er det forventet at:

• jeg kjenner godt elevene mine, for å kunne hjelpe dem;
• jeg holder løpende kontakt med foresatte og dyrke samarbeidet med dem for å bedre hjelpe elevene;
• jeg har periodiske møter med foreldrene, som ofte må være på kveldstid fordi foreldrene ikke ha mulighet til å ta seg fri på jobben for å ta de møtene;
• jeg lager individuelle opplegg for elever med spesielle behov, følge dem opp, og rapportere hva som er gjort;
• jeg deltar etter behov i møter med barneverntjenesten, PPT, BUP, støtteapparat, ...;

Kan du være så snill å fortelle meg hvilke av disse oppgaver du foreslår flyttet til "de lange feriene" mine? Du snakker om at det er lurt at politiet må være mest på jobb når det er mest kriminalitet. Er det ikke lurt at lærerne er mest på jobb når elevene er der?

Kristin Clemet, du manipulerer tallene: jeg har 28 elever, og mine 28 elever har en lærer i hver time. Eller påstår du at lærertetthet for mine elever er 7 elever per lærer, fordi det er fire lærere som underviser i forskjellige fag? Eller at for at jeg kan si at lærertettheten i min klasse er 28 elever per lærer, må jeg undervise i alle fag? Ikke prøv å lure leserne...

Innlegget ditt overrasker ikke meg. Det er i kjent "Clemet-stil" å prøve å forbedre skolen ved å provosere noen av de viktigste aktørene i skolen, nemlig lærerne. Vi har et ordtak i Spania: "Man fanger flere fluer med en teskje med honning enn med et fat med eddik." Når det gjelder lærerne, kan man nesten tro at du er hovedaksjonær i eddikfabrikken... Jeg håper at mine kolleger noterer seg det i bakhodet. 

Jeg kunne tenke meg å skrive mer, og det kan hende at det kommer et innlegg til. Men jeg har dessverre ikke så god tid som deg for å skrive lange innlegg. Jeg må forberede timene jeg skal ha i morgen. Takk for meg!

Høyre, FrP og KrF svekker skolen på Askøy igjen

Det er mange påstander i skoledebatten på Askøy som kan være oppsiktsvekkende. En av disse påstandene, som kom flere ganger i løpet av budsjettdebatten, er at Høyre, FrP og Krf styrker undervisningsavdelingen med 3,7 millioner kroner til 2013. Jeg vil ikke tro at erfarne politikere som Lasse Solberg, Roald Stenseide eller Lill-Harriet Andreassen, så lett lar seg lure, eller at de tror de kan lure oss andre. De styrker ikke skolen på Askøy; de kutter litt mindre.
Når man budsjetterer på Askøy, tar man forrige års budsjett som grunnlag, regner en vekst i utgiftene og, hvis man ikke har penger nok til å dekke det, så kommer rådmannen med et forslag til saldering. Dette systemet gjør at kuttene kommer på toppen av det man kuttet året før.
Ser man på forslagene fra rådmannen mellom 2008 til 2012, har Høyre, FrP og KrF innvilget 36 millioner mindre enn det administrasjonen ville bruke på askøyskolen. Med det budsjettet som akkurat er vedtatt, øker gapet til 41 millioner i løpet av 6 år. Det er dette flertallet kaller for styrking av skolen.
2012 har vært et fryktelig år for skolene på Askøy. Slitet etter denne rekken med nedskjæringer begynner å bli veldig synlig. Vi kan antyde at rektorene må bruke altfor kreative løsninger for å holde hjulene i gang hver dag. Noen av dem betegner disse løsningene som «lovbrudd».
Etter at budsjettet er vedtatt, må skoleavdelingen kutte 5 millioner kroner. I tillegg til det, tar skolen brorparten av innsparingene i renhold, og klasserommene skal vaskes fire dager i uken istedenfor fem. Jeg har sagt det tidligere, og mener det: en ting er å skjære til beinet, men når man nå går videre, begynner man å amputere…
Et sted må dette stoppe! Jeg forstår oppgittheten og frustrasjonen til foreldrene og de profesjonelle i skolen i denne situasjonen. Askøyskolen trenger ikke flere «mindre kutt». Den trenger et løft, som det SV ville gi: nesten 90 millioner kroner over det som er foreslått, i en 4-års periode. Og vi vet hvordan vi skal finansiere det.

Stenseides statistikk

Bilde: Rafael Cobo

Roald Steinseide (Frp og varaordfører på Askøy) overgår seg selv i sin iver etter å kutte i skolebudsjettet. Han har funnet en statistikk som i følge hans tolkning ser ut til å støtte den økonomiske behandlingen Frp, Høyre og Krf har gitt av askøyskolen i de siste årene. Jeg har hørt ham på talerstolen i kommunen, og lest i Bergens Tidende 24.11 at Askøy brukte i 2010 35,7 % av budsjettet til skolen, noe som er over gjennomsnittet av det våre sammenlignbare kommuner bruker.


Jeg vil ikke anklage Stenseide for å prøve å lure askøyværingene, så jeg velger å tro at denne misforståelsen skyldes uvitenhet. Min bekymring stammer fra at jeg har hørt dette argumentet brukt to ganger i løpet av de to siste dagene, og jeg er redd for at Frp, Høyre og Krf vil bruke dette for å skade askøyskolen enda mer. Derfor skal jeg prøve å forklare vår varaordfører hva hans feil bygger på.


Det burde ha ringt noen bjeller hos Stenseide når det i samme statistikken som han refererer til (KOSTRA-tallene 2010), står at Askøy bruker 3 453 kroner mindre per elev enn de samme kommunene han refererer til. Dette er visst ikke vesentlig for ham. Men selvfølgelig er det dette som er det viktige tallet. Det som Stenseide glemmer å si noe om er befolkningssammensetningen i Askøy kommune: 15,2 % av askøyværingene er i gruppen 6-15 år, mens i de andre kommunene er snittet bare 13 %. Det vil si at med samme befolkning så har Askøy 572 flere elever i grunnskolen enn en gjennomsnittlig kommune vi kan sammenligne oss med. Dette tilsvarer 20 klasser!


Det er ganske alvorlig at varaordfører på Askøy glemmer det faktum at nesten 30 % av askøyværingene er under 18 år, noe som i seg selv er en av de største utfordringene for Askøys økonomi.


Stenseide bør høre på hvordan foreldrene og profesjonelle på Askøy har tatt imot dette «fantastiske» skolebudsjettet som Frp, Høyre og Krf har dannet grunnlag til. Det er ikke lenger mulig å kutte mer i skolen, det er allerede kuttet til beinet og litt til. Man kan ikke se seg blind på statistikker som man tolker på sin måte, uten å se hele bildet. Virkningene av de kuttene som de har foretatt i de siste årene, har allerede gått ut over både barn og voksne.

Jeg håper at denne forklaring var klar nok for at Stenseide har sett tabben sin og glemmer den ”35,7 %- statistikken” for godt. Hvis det ikke hjalp, kan han gjerne spørre de gode pedagogene i askøyskolen om å få det forklart igjen. De kan sikkert klare å få han til å forstå, på samme måte som de klarer å organisere noe som ligner på en skolehverdag for våre barn med de knappe midlene de får tildelt av Frp, Høyre og Krf.


(Trykket i BT i dag)

Hente gullet hjem med Adeccoliga-budsjett

Bilde: Rafael Cobo.

Situasjonen i askøyskolen er veldig vanskelig. Fire år med Høyre og Frp i styret har gjort at tilbudet blir stadig verre, og midlene knappe. Jeg mener at man ikke kan satse på en toppkvalitet i våre skoler og samtidig stenge pengekranen. Jeg er klar over at penger er ikke det eneste som skal til for å legge grunnlag til en god skole, men også at det er nesten umulig å få det til uten penger.


I dette innlegget i Askøyværingen går  jeg gjennom problematikken.

Krise og fascisme i Europa: se mot Spania

Mange ganger har vi sammenlignet den økonomiske krisen som vi opplever i dag med den som startet i 1929. En av de store konsekvensene til den krisen var oppblomstringen av fascismen i Europa. I dag bemerker SVs stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen risikoen for at fascismen stiger i de sterk kriserammede land i Sør-Europa. Det er klart at risikoen er stort i disse landene for at ekstremhøyretanker kommer stadig mer til synet. Når det gjelder dette, mener jeg Spania stiller i en veldig spesielt stilling. 


Fedrelandet mitt opplever den økonomiske krisen på en måte som rammer spesielt folk flest. Opptrappingen i arbeidsledigheten. I følge de siste data som er offentliggjort, i dag er det i underkant av 5 millioner arbeidsløse i Spania, eller rundt 21,5 % av den aktive befolkningen. Ikke "de tusen hjem", men over 1,4 millioner husstander i Spania har alle sine medlemmer i arbeidsledighetens rekker. Langt over 40 % av de under 25 år har ikke noe arbeid eller utdanning å ta seg av.


Om dette ikke var nok for å drifte radikale krefter, opplever man denne situasjonen like etter en periode med stor vekst i økonomien. Den store veksten gjorde at innvandringen økte kolossalt i Spania i det forrige tiåret. Blandingen "økonomisk krise + økt innvandring" pleier å være det beste gjæringsmiljøet for høyreekstreme ideer.


Men det er noe som setter Spania i en veldig utsatt posisjon foran denne problematikken: det finnes ikke der noe sterk høyreekstrem parti. I vandringen fra diktaturet til demokratiet, på 70- og 80-tallet, klarte disse kreftene ikke å samle seg i et parti, og i dag finnes ikke i Spania noe parti som kan ligne på, for eksempel, Frankrikes Front National, eller Østerrikes FPÖ. Betyr dette at det ikke finnes ekstremhøyre krefter i Spania? Nei, overhodet ikke. Og det som kunne tolkes som en fordel, er paradoksalt nok, et stort problem for det spanske samfunnet.


Det finnes undersøkelser som viser at ca 90 % av de som identifiserer seg med det ekstreme høyre i Spania, stemmer Partido Popular. For dem som ikke er kjent med det spanske politiske livet, må man tilføye at Partido Popular blir sannsynligvis Spanias største parti etter valget 20. november, og at det ser ut som at de kan vinne med rent flertall.


Jeg skal ikke være så naiv som å si at Partido Popular er et ekstremhøyre parti. Men kalkylene viser at et sted mellom 2 og 3 millioner av de stemmene som PP kommer til å få den 20. (totalt 12-13 millioner), kommer fra dette miljøet. Og det er stemmer de ikke har råd til å miste dersom de vil vinne valget. Derfor må man holde en vanskelig balanse i PP: man skal komme seg langt nok til sentrumsposisjonene for å kunne vinne valget; samtidig må de 2-3 millioner stemmer mates med politisk næring som holder dem i nærheten av partiet. I en krise situasjon er dette et farlig spill.


For noen måneder siden var det lokalvalg i Spania. I for eksempel Badalona (drabantby til Barcelona, med over 200 000 innbyggere), vant PPs liste, med en første kandidat som brukte under valgkampen xenofobi som politisk våpen. Mange andre eksempler av radikalisering av den samfunnspolitiske debatten er lett å spore i de spanske media. Det er tydelig at disse kreftene er allerede i anmarsj i Spania.

"Og du skal se at alt er løgn..." .

"Verás que todo es mentira...". "Og du skal se at alt er løgn...". Sånt begynner refrenget i "Yira, yira", en av de mest kjente argentinske tangoer. Noen linjer senere synges det:

Aunque te quiebre la vida

aunque te muerda un dolor

no esperes nunca una ayuda,

ni una mano, ni un favor.

Eller i fri oversettelse:

Selv om livet knekker deg,

selv om smerten gnager på deg,

vent aldri for hverken en hånd,

eller et hjelp, en tjeneste

Ikke noe særlig optimistisk, nei. Og ikke noe særlig tillit i menneskehetens støtte og solidaritet. Tangoen ble skrevet i 1931. Men hvis man ser på den økonomiske situasjonen som Argentina opplevde i starten av vår århundre, høres neste ut som at disse versene var bestilt for å beskrive den. 

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en rapport som heter "The Argentine success story and its implications". I den beskrives det en situasjon som ikke er vanskelig å finne paralleller til i våre dager. I de siste årene på 90-tallet kom Argentina i en dyp økonomisk krise. Situasjonen kan lett sammenliknes med den som i dag oppleves i Hellas, og den som kan være på vei i Spania eller Italia. IMF holdt et hard grep på regjeringen, og tvunget den til å holde en stilling som bare forverret situasjonen. 

Men i 2002 innså regjeringen at "alt er løgn", at de ikke kunne vente "hverken en hånd, eller et hjelp, en tjeneste": de rev seg løs fra IMFs kontroll, koblet mynten sin fra dollaren, gjorde alt mulig for å isolere deres økonomi fra omverdenen og jobbet som om de var alene i verden. Resultatet? Noen måneder senere begynte økonomien å vokse stabilt. For 2011 regner man en vekst til BNP på rundt 8 %. Ikke dårlig i disse krisetidene...

Når man i dag ser på situasjonen i Europa, må man nesten begynne å lure på om noen burde begynne på å ta "én argentinsk én". Det ser ut som at hjelpen som kommer fra Tyskland og Frankrike, om velment, er bare med på å gjøre situasjonen mer uholdbart for dem som hadde det dårligst fra før. Hellas synker stadig dypere, og drar med seg Spania og Italia. Hva som kan skje med hele EU dersom disse to store økonomiene rykker, er det ingen som tør å spå. 

Argentina viste oss for 10 år siden at det finnes en vei ut av tunnelen. Men man må av og til ta sjanser og prøve alternative løsninger. Er EU i stand til å ta disse løsningene i dag? Jeg tviler på det. Det virker som at det Frankrike og Tyskland forsøker i dag, er å redde et system. Det er mye politisk prestisje lagt i denne prosessen. Og prisen man må betale for å redde systemet, er velferdsstaten. 

Kanskje noe måtte vende blikket til Sør-Amerika, og se hvordan problemene ble løst i Argentina. Eller se nordover, og se hvordan krisen ble berget på Island. Men det er sannsynligvis man alt for sta til å gjøre...

Fields of Demeter: bondens verdighet

For noen dager siden fikk jeg mulighet til å se filmen "Fields of Demeter" (Demeters åkrer), laget av Knut Krzywinski (Universitet i Bergen). For meg, som er vokst opp i jordbrukmiljøet, var dokumentaren en fantastisk opplevelse, et forsøk på å gi bonden verdigheten sin tilbake.


Dokumentaren er en del av et samarbeidsprosjekt mellom flere europeiske land,  "Our Common European Cultural Landscape Heritage", som setter søkelys på bevaring av kulturlandskap i Europa. Filmen bygger på en tanke: det vi ser i dag i Europa er ikke noe annet enn kulturlandskap. Jordbruket har hele veien vært verktøyet for å utforme landskapet og temme naturen. Myten om Demeter, den greske fruktbarhetsgudinnen som måtte gi fra seg datteren Persefone til Hades i en tredjedel av året, og som i glede gir avlingene til mennesket når hun har datteren med seg, er røde tråden i filmen. Uten å påkalle meg rollen som filmspesialist, kan jeg ikke si noe annet enn at resultatet er vakkert. Prisene filmen har innkassert forteller i hvert fall at jeg ikke er alene om den vurderingen


Vi har lat boden sitte med "svarte per". I kampen for effektiviseringen har vi stjålet sjelen i deres arbeid, deres forhold til naturen. Vi ha tatt fra dem gleden av å være én med jorden og erstattet den med kald teknikk, og hast. I kampen for stadig billigere matvarer har vi forsøkt å kjøpe bondens verdighet med subsidier, og prøvd å fjerne dem fra "ulønnsomt" jord. I kampen etter profitt, har vi tatt fra bonden verdien av det den skaper, og gitt den verdien til meklere og selgere. I den situasjonen kan vi ikke blir overrasket om bonden kaster håndkleet. Når vi har tatt fra den sjelen, gleden, verdigheten, er det ikke rart at de bare gir opp. Da er skogen tilbake, utemmet, i det som en gang var fruktbar jord.


Vi må klare å snu denne trenden. Hades tar stadig større tak på vårt landskap, og det i grunn fordi vi har skubbet vekk fra åkeren de som hentet Persefone tilbake år etter år. Det som tok mange generasjoner å utforme, kan bli borte i løpet av bare noen få år. Om ikke det blir borte for alltid. Vi må vise bonden at vi setter virkelig pris på den jobben den gjør, gi tilbake sjelen, gleden, verdigheten.


I en verden hvor vi stadig mer fremhever de urbane verdiene, er det viktig å vende blikket mot jorden og de som jobber med den. Kanskje ikke dumt i det hele tatt å gjøre det på en følelsesladet måte, som Krzywinski gjør i "Fields of Demeter", appellere til det som er innerst inni hver av oss. Fordi vi alle er, på en måte, bondebarn.

Hva er Paris egentlig verdt...?

Bilde: Rafael Cobo

Det fortelles at da Henrik av Navarra forsto etter hvert at han måtte konvertere fra protestantismen til katolisismen for å nå tronen og bli Henrik IV av Frankrike, skal han ha sagt "Paris er vel en messe verdt". 


Det er ingen tvil om at dette i dag kan tas bokstavelig, og at hovedstaden i Frankrike er en av de flotteste byene i Europa. Men etter noen dager der, er det ikke det imponerende Eiffeltårnet, den fantastiske Notre-Dame katedralen eller det overdådige Versaillespalaset som har satt sterkest inntrykk på meg. Dette fikk jeg da jeg hadde vært i Paris i bare et par timer, og vi gikk en liten kveldstur i Opéra-kvartalet.


Dette strøket er et av de dyreste i Paris. Her er det ikke vanskelig å finne store, fancy butikker med firesifret beløp i prislappene (og vi snakker om euro; gang kronepris med åtte...). Her er det mulig å handle sko til 5 000 kroner (lurer fortsatt på om de kan gå selv...), og hoppe rett i en middag med østers. Der er det lett å få tilgang til alt det vi kobler med begrepet "velstand",så lenge lommeboken er fet nok, eller bankkortet er styrket av det riktige metallet.


Men der er det også mulig å se en av de mest bisarre kontraster jeg har vært vitne til. Når kvelden kommer og de store, fancy butikkene stenger for de pengesterke, blir inngangene brukt av dem som ikke har en bedre plass å overnatte. Disse inngangene blir overtatt av husløse med skumgummi madrasser og slitne ulltepper, som skubber alle sine eiendeler i handlevogner og som prøver å holde varmen beskyttet av de fete prislapper og de ransikre glassrutene.


Det er da spørsmålene dukker opp i hjernen, blandet med skam og  fortvilelse: Hva er vår verden, sånn som vi har skapt den, egentlig verdt? Hva eller hvem avgjør at noen av oss er verd å komme inn i butikkene om dagen, mens andre må nøye seg med å sove vakt utenfor om natten? I hvilken retning fører vi vårt samfunn for at disse forskjellene kan finne sted?


Forskjellene blir stadig større i Europa. Dette er det ingen tvil om. Vi har skapt et system som gjør at for at noen få kan klatre langt opp, må mange holdes langt ned. Og avstandene bare øker og øker. Vår verden har ressurser nok for alle, men vi har bestemt at disse ressursene ikke skal fordeles jevnt. Snart blir vi 7 milliarder mennesker, men vi har ordnet det sånt at noen få av dem skal holde kontrollen med å styre fiktive verdier som sier at de er "rike", mens en stor andel få på seg lappen "fattige".


I disse dagene er det mange som inntar gatene over hele verden for å protestere mot dette. Vår verden er i fullstendig krise, og mange etterhvert forstår at det er en unik mulighet til å forandre den. Strukturelle misdannelser trenger strukturelle løsninger. Og ingen kan være i tvil at et system som skaper disse forskjellene har strukturelle misdannelser. 


Hva er Paris (og resten av vår verden, sånt som vi kjenner den...) egentlig verdt?

Eldresaktt

Bildre: Endre Hovland

Under hele valgkampen har SV blitt angrepet av Høyre og FrP fordi vi har vært ærlige og sagt at Askøy sårt trenger å øke inntektene og at vi derfor dessverre ser det som nødvendig å innføre eiendomsskatt. Vi visste at vi ikke kom til å være de mest populære med dette forslaget, og sannsynligvis er det mange som ikke har stemt på oss på grunn av dette. Men det tok ikke lang tid før de første bevisene på at vi hadde rett er kommet.

Det er ikke gått mer enn tre uker etter valget før posisjonen på Askøy ønsker å øke de eldres egenandeler. For å bruke Frp terminologi er dette et typisk eksempel på "skjult skattelegging".

SV stemmer i mot dette forslaget da det direkte er å suge mer penger ut av lommeboken til eldre. Det blir feil å ta ytterligere betaling for disse særdeles gode og viktige forebyggende tjenestene i kommunen vår.

Egenbetalingene på Askøy er allerede svært høye i forhold til f.eks. i Bergen. Trygghetsalarm koster der 744 kr per år for de med lav inntekt og 1488 kr per år ellers. På Askøy koster de nå 1793,- og dette vil man nå øke til 2160 kr per år.

Dagsenter koster i Bergen 68 kr per dag inkludert frokost, middag og transport. På Askøy må de eldre, i tillegg til 68 kr per dag, betale 65 kr per middag, og nå blir det også foreslått å ta betaling for transport.

Med en gang vi begynner å snakke om eiendomsskatt, bruker man som skrekkeksempel minstepensjonisten som bor alene i en nedbetalt enebolig. Vi snakket da om én tusenlapp i året, og ble anklaget om å være hjerteløse… De som anklaget oss, skal nå sørge for at den samme pensjonisten nå må bruke over 2000 kroner i året i transport til dagsenter, og ytterligere nesten 400 kroner i økt avgift for trygghetsalarmen. Vi kaller dette ELDRESKATT, og er sterk i mot det!

Færre fattige er... for mange

Bilde fra www.dn.no

Kommunal rapport viser til grunnlagsmaterialet til statsbudsjettet og skriver at antall fattige har gått ned med 12 % på ett år. Det er ingen tvil om at dette er gode nyheter. Det blir gjort i dag mye arbeid for en mer rettferdig fordeling i samfunnet, og det er viktig at forskjellene ikke blir større. Det er nok å ta en titt ut i Europa for å se konsekvensene til større forskjeller i samfunnet.

Likevel kan vi ikke sovne. Dette er en god utvikling, men kan dessverre fort reverseres. Kampen mot fattigdommen og urettferdighet i samfunnet tapes med en gang man fjerner fokus fra problemet.

Og vi skal ikke glemme at bak tallene finnes det mennesker, med navn og ansikt. For dem er det en mager trøst at de er blitt færre, når de fortsatt er der.

Ser på listen at på Askøy var 3 % av befolkningen fattig i 2009. Det var 733 personer, 733 livssituasjoner. Som lokal politiker vil jeg gjerne vite hvem de er og hva de trenger for å få situasjonen sin lettet. Er det minstepensjonister som ser, på toppen av det hele, hvordan mange kommunale egenandeler øker? Gjelder dette småbarnsfamilier, gjerne med alene foreldre, med dårlige betalte jobb eller delstillinger? Er det innvandrere med dårlige forutsetninger i arbeidsmarkedet?

Uansett er det vår plikt å finne ut hvordan vi skal jobbe for å gi dem løsninger. Vi kan ikke si oss fornøyde så lenge det finnes noen som ikke ha det nødvendig for å leve et verdi liv. Vi må aldri glemme at færre fattige er... for mange.