"Og du skal se at alt er løgn..." .

"Verás que todo es mentira...". "Og du skal se at alt er løgn...". Sånt begynner refrenget i "Yira, yira", en av de mest kjente argentinske tangoer. Noen linjer senere synges det:

Aunque te quiebre la vida

aunque te muerda un dolor

no esperes nunca una ayuda,

ni una mano, ni un favor.

Eller i fri oversettelse:

Selv om livet knekker deg,

selv om smerten gnager på deg,

vent aldri for hverken en hånd,

eller et hjelp, en tjeneste

Ikke noe særlig optimistisk, nei. Og ikke noe særlig tillit i menneskehetens støtte og solidaritet. Tangoen ble skrevet i 1931. Men hvis man ser på den økonomiske situasjonen som Argentina opplevde i starten av vår århundre, høres neste ut som at disse versene var bestilt for å beskrive den. 

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en rapport som heter "The Argentine success story and its implications". I den beskrives det en situasjon som ikke er vanskelig å finne paralleller til i våre dager. I de siste årene på 90-tallet kom Argentina i en dyp økonomisk krise. Situasjonen kan lett sammenliknes med den som i dag oppleves i Hellas, og den som kan være på vei i Spania eller Italia. IMF holdt et hard grep på regjeringen, og tvunget den til å holde en stilling som bare forverret situasjonen. 

Men i 2002 innså regjeringen at "alt er løgn", at de ikke kunne vente "hverken en hånd, eller et hjelp, en tjeneste": de rev seg løs fra IMFs kontroll, koblet mynten sin fra dollaren, gjorde alt mulig for å isolere deres økonomi fra omverdenen og jobbet som om de var alene i verden. Resultatet? Noen måneder senere begynte økonomien å vokse stabilt. For 2011 regner man en vekst til BNP på rundt 8 %. Ikke dårlig i disse krisetidene...

Når man i dag ser på situasjonen i Europa, må man nesten begynne å lure på om noen burde begynne på å ta "én argentinsk én". Det ser ut som at hjelpen som kommer fra Tyskland og Frankrike, om velment, er bare med på å gjøre situasjonen mer uholdbart for dem som hadde det dårligst fra før. Hellas synker stadig dypere, og drar med seg Spania og Italia. Hva som kan skje med hele EU dersom disse to store økonomiene rykker, er det ingen som tør å spå. 

Argentina viste oss for 10 år siden at det finnes en vei ut av tunnelen. Men man må av og til ta sjanser og prøve alternative løsninger. Er EU i stand til å ta disse løsningene i dag? Jeg tviler på det. Det virker som at det Frankrike og Tyskland forsøker i dag, er å redde et system. Det er mye politisk prestisje lagt i denne prosessen. Og prisen man må betale for å redde systemet, er velferdsstaten. 

Kanskje noe måtte vende blikket til Sør-Amerika, og se hvordan problemene ble løst i Argentina. Eller se nordover, og se hvordan krisen ble berget på Island. Men det er sannsynligvis man alt for sta til å gjøre...

Lærer vi aldri?

Skriver Berge Furre i sin bok "Norsk historie 1914-2000" (Det Norske Samlaget, Oslo, 2004, s. 41):

Bankane var intersserte i å auka utlåna i gode tider. Det vart investert livleg i krigsåra og like etter, i industri som i jordbruk. Kommunane tok tunge lyft for å byggja kraftverk og skaffa elektrisitet. Da krisa kom med store prisfall frå 1920, vart det vanskeleg å betala renter og avdrag. Bankane lei tap, større enn reservane tillet, og kom i krise. Bank etter bank truga med å stengja og melda seg konkurs.
Rygg [red.am. daværende statsminister] såg seg altså nøydd til å stø bankane for å unngå fullt samanbrot i næringslivet...

Berge Furre skriver dette om den store økonomiske krisen i Norge i 1920. Men med små endringer, kunne beskrive situasjonen som vi opplevde for ikke så lenge siden. Likevel fortsetter vi å tro at det som skjer nå er noe nytt, at kapitalismen kan lappes og en liknende krise aldri igjen kommer til å finne sted... Lærer vi virkelig aldri?