Men jeg vil sette søkelyset på en av det setningene i
sitatet (oversettelsen er min): «(D)et er tydelig at menneskene må tenke over prinsippene de har handlet
ut fra». Jeg påstår at
ikke enhver endring i verden krever en endring i prinsippene. En kritisk
situasjon som det Selsam beskrev i 1943 – og som på mange måter kan ligne på
den vi opplever i dag – krever en endring i prinsippene bare i den grad
de har bidratt til å få problemene til å oppstå.
Jeg har gått gjennom prinsipprogrammene til SV og sett på grunnlaget
til NATO-motstanden i partiet. Listen er ikke uttømmende, men her har jeg med
det jeg har funnet som kan være relevant i debatten. Alle dokumentene er tilgjengelig for nedlastning, og på slutten av posten vedlegger jeg alle sitatene jeg har funnet interessante i denne saken.
Ser vi bort fra retoriske grep som er preget av tiden hvert
dokument ble skrevet i, er det første som tar min oppmerksomhet at SV ikke har dannet
sitt standpunkt fra en analyse i det forsvarspolitiske aspektet av NATO, men
organisasjonen som verktøy for imperialisme, våpenkappløp og urettferdige
kriger. Alltid, selv i 1962-prinsipprogram, har partiet vært mer engasjert i
hva NATO kan dra Norge med seg til, enn hva den betyr for Norges forsvar («…brakt
oss i en stadig mer utsatt stilling i den kalde krigen» -1962-; «…bind oss til ein militærallianse som fører
krigar mot verdas fattige folk» - 1971-; «Som medlem av NATO er Norge
medansvarlig for USAs overgrep og krigføring i den tredje verden, og for USAs
utvikling som atommakt.» - 1987-; «Miljø, sikkerhet og rustningskontroll er
internasjonale spørsmål som krever overnasjonale løsninger. SV går imot
oppbygging av nye maktblokker, NATOs atomstrategi, og går inn for at NATO
avvikles…» -1995-; «NATO er med på å sikre at de rikeste landene kan ta i bruk
både økonomiske og militære virkemidler for å ivareta sine interesser. (…)
Gjennom NATO-medlemskapet er Norge del av en militær strategi som bygger på
bruk av atomvåpen og åpner for offensive militære operasjoner utenfor NATOs
område.» -2011-; «SV mener norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk må bygge på
kamp for global rettferdighet, løsning på miljøproblemene, nedrustning,
fredelig konfliktløsning, menneskerettigheter og demokrati. (…) Disse målene må
gjennomsyre våre internasjonale engasjement både når det gjelder økonomi,
politikk, diplomati, lovgivning, avtaleverk og øvrig internasjonal tilknytning
og samhandel.» - 2019-)
Prinsipprogramkomiteen i 2022 skriver i deres forslag at
Norge må «kunne forsvare våre demokratiske verdier og institusjoner. Vi trenger
et territorialt forsvar med tilstrekkelig evne til å hevde vår suverenitet».
Like etter denne formuleringen kommer dissensene som har med NATO-medlemskap å
gjøre. Jeg mener at denne formuleringen bryter med tradisjonen i analysen som
SV har gjort av NATO mot fred og internasjonal rettferdighet, og gått i en
analyse som er sentrert i Norge sin geostrategisk posisjon. Jeg påstår at å
bryte den tradisjonen er et skritt i feil retning, et steg lenger bort fra
kampen for global fred, internasjonal solidaritet og, til syvende og sist,
sosialisme.
Jeg er temmelig klar over at situasjonen i vår verden ikke
er enkel. Aggresjonskrigen som Russland har ført mot Ukraina siden februar 2022
(eller skal vi si siden 2014…), setter en ramme for de store utfordringene. Men
jeg vil ikke si at denne situasjonen er mer kritisk eller mer utfordrende enn
den verden opplevde i 1962 (på tampen av Cubakrisen), eller i tiårene som
fulgte, med kald krig og atomvåpenkappløp. Likevel har partiet hele tiden holdt
et prinsipp klart: NATO er ikke løsningen, blokkpolitikk er ikke løsningen,
militarisme er ikke løsningen. Og Norge må være med på å finne globale
løsninger til globale problemer.
Og selv om prinsippet har vært klart hele veien, har strategiene
variert fra periode til periode. Men det er arbeidsprogrammet som har tatt seg
av det. Derfor mener jeg at vi må holde oss til prinsippene og til tradisjonen
partiet har fulgt hittil. Om to år, når vi skal diskutere arbeidsprogrammet for
perioden 2025-29, kan vi komme til strategiene og diskutere hvordan vi skal
forholde oss til NATO i de fire årene: ligger alternativet klart? Er det
realistisk å fremme et forslag om utmeldelse i den perioden? Eller skal vi
heller vente til dette er realistisk, og heller jobbe for å få alternativet på
plass?
Men det må være klart at handlingene til partiet har vært
fullstendig ansvarlige: selv om man i store deler av vår historie har ønsket å
melde Norge ut av NATO, har vi, så vidt jeg vet, aldri kommet med et konkret
forslag på Stortinget for å få dette til. Hvorfor? Fordi vi har visst – og vet
fortsatt, at vi ikke har et plausibelt alternativ på plass. Til sammenligning
har SV gang på gang fremmet forslag om å avskaffe monarkiet i Norge, selv om
man vet at det er temmelig vanskelig å få flertall for det. Men til det finnes
et realistisk alternativ: republikken.
Jeg mener at prinsippet må stå urokkelig, som det har vært i
hele historien til partiet: NATO er ikke løsningen, men heller en del av
problemet og av dets årsak. Og jeg begrunner denne meningen i et viktig faktum:
diagnosen partiet gjør om NATOs rolle i vår verden stemmer overens med analysen
man har gjort siden 1962. Hvorfor skal vi da endre vårt prinsipp nå?
_____
Vedlegg: Innhold om NATO i
forskjellige prinsipprogram til SF og SV
Prinsipprogram til SF 1962:
I atom- og vannstoffbombenes tid finnes det ingen form
for militært forsvar som kan gi vårt land trygghet. Som medlem av NATO har vi i
dag bare en visshet: Kommer det til kr
ig, blir vårt land trukket med fra første
stund og kan bli utslettet av våpen det ikke finnes forsvar mot. Vår deltaking
i stormaktenes blokkpolitikk har ikke gitt vårt land økt trygghet, men brakt
oss i en stadig mer utsatt stilling i den kalde krigen.
SF vil kjempe for internasjonal avrustning og har som
nært mål å skape et nøytralt og avrustet Norge i kamp mot blokkpolitikken. Vi
er overbevist om at et alliansefritt Norge som bygger sin politikk på et godt
forhold både til Øst og Vest og de alliansefrie land, kan spille en viktig
rolle for å stanse atomkappløpet og samle folkemassene bak konkrete løsninger
av Øst-Vest-konfliktens problemer. Gjennom en ny utenrikspolitikk, bygd på
vennskap over landegrensene, internasjonal tillit, solidaritet og hjelp til
utviklingslanda og initiativ for fred og nedrustning, vil vi kunne yte det
størst mulige bidrag til å løse de problemer som i dag truer menneskeheten og
vår egen eksistens. På grunnlag av en utenrikspolitikk etter disse
retningslinjene vil Norge møte tillit og velvilje blant jordens folk, blant
utviklingslandene og de alliansefrie land, og dermed bygge opp et moralsk og
politisk forsvar mer verdifullt enn det militære.
Sosialistisk Folkeparti går derfor inn for utmelding
av NATO og for norsk avrustning. Vi vil at Norge skal fri seg fra alle militære
forpliktelser bortsett fra de som FN pålegger oss som ledd i en eventuell internasjonal
polititjeneste.
Prinsipperklæring vedtatt i 1971:
NATO-medlemskapen bind oss til ein militærallianse som
fører krigar mot verdas fattige folk, lemer oss inn i ei europeisk
stormaktsblokk, og verkar som ein berebjelke for den kapitalistiske
maktstrukturen i Noreg. EEC-medlemskap
vil gjere innleminga i dette systemet fullstendig.
Prinsipprogram SV i 1975:
USA
er idag imperialismens hovedsenter. Den amerikanske militærmakten er
imperialismens verdenspoliti. Ved hjelp av sitt militærapparat og sine
militærallianser (NATO o.a.) ivaretar den sine økonomiske og politiske
interesser. Intet middel er fremmed for USA-imperialismen. Gjennom økonomiske
bindinger, vold og militærmakt støtter den reaksjonære regimer og kjemper mot
alle progressive folks krav om sjølråderett og sjølstendig utvikling.
(…)
Gjennom
utenrikshandelens orientering, skipsfarten, den utenlandske kapitalen i landet
(som har ca. 25 % av den samlede aksjekapital i industri og bergverk og som
særlig er konsentrert om de viktigste eksportnæringer og dessuten i stor grad
er amerikansk og engelsk preget), militær underordning i NATO, kulturelle og
ideologiske forbindelser er Norge kommet i en sterk nasjonal avhengighet til de
kapitalistiske hovedland, i første rekke USA.
(…)
Men
alle sosialistar må og vere budde på at kapitalismen kan sette inn valdsapparatet
sitt mot ei veksande sosialistisk masserørsle. Partiet vil gjere alt det kan
for at sosialismen skal bli innført i Norge med fredelege middel. Men til sist
er det styrkeforholdet i klassekampen og dei internasjonale tilhøva som avgjer
om kapitalistklassen vil gi frå seg makta. Det vil skape betre vilkår for ein
fredeleg overgang til sosialismen om den sosialistiske haldninga hos soldatane
vert sterkare, om ein bryt med NATO og
får til ei demokratisk styring av militærstellet som bryt med den autoritære
kommandostrukturen. Faren for inngrep frå den internasjonale monopolkapitalen
minkar og om Noreg blir meir sjølvforsynt og økonomisk mindre avhengig av andre
land. Men sosialistane vil ikkje la borgarskapet stogga ei sosislistisk
masserørsle med våpenmakt. Dei vil syte for at slik valdsbruk blir møtt med
nødvendig motmakt frå arbeidarklassen.
Prinsipprogram
SV i 1987:
Som
medlem av NATO er Norge medansvarlig for USAs overgrep og krigføring i den
tredje verden, og for USAs utvikling som atommakt. Norge har valgt side
mot den fattige verden og for ytterligere kapprusting gjennom vår
alliansepolitikk. Gjennom NATO-medlemskapet godtar Norge forestillingen om at
en atomkrig kan være begrenset, og at våre allierte kan være de første som
bruker atomvåpen i en slik krig.
(…)
SV vil bruke alle virkemidler som fremmer en utvikling
i retning av frie, selvstendige stater som lever i fred, i felles sikkerhet.
Derfor er SV mot militærblokkene NATO og Warsawapakten, og mener at de må
nedbygges og oppløses.
Norges medlemskap i NATO og tosidige avtaler med USA
innebærer at vi stiller vårt territorium til rådighet for den ene supermakten,
og gjør dermed Norge til et mål for den andre supermakten. For å øke vår
sikkerhet og for å bidra til nedbyggingen av militæralliansene i Europa må
Norge trekke seg ut av NATO og avvikle den sikkerhetspolitiske binding til USA.
Prinsipprogram 1995:
Den kalde krigen i Europa og mellom supermaktene er
slutt. Likevel preges vår verdensdel fortsatt av blokkpolitikk. De gamle
vestlige militærblokkene NATO og Vestunionen eksisterer. Ingen land har satsa
på massiv nedrustning, sjøl om forsvarsbudsjettene har blitt kuttet noe. For
militærblokkene er det ikke like lett å peke på konkrete fiender eller beskrive
et trusselbilde lenger. Derfor er militærblokker som NATO og Vestunionen under
omforming og på leiting etter nye oppgaver. Satsing på militære
utrykningsstyrker og på planlegging for rask militær innsats i andre
verdensdeler ser ut til å bli langt viktigere enn tidligere. Slik forsøker de
rike landa i vesten å beskytte egne økonomiske og militærstrategiske
interesser.
(…)
Etter at den gamle "hovedfienden",
Sovjetunionen forsvant, trenger de politiske og økonomiske elitene i Europa et
nytt fiendebilde som kan avlede folks bevissthet mot de virkelige problemene,
særlig den økende massearbeidsløsheten, og sette folk opp mot hverandre -
kristne mot muslimer. De spiller på frykten for det fremmede og gjør kampen mot
fundamentalismen til en hovedsak. De prøver å opprettholde det ideologiske grunnlaget
for våpenindustri, for gamle og nye militærallianser som NATO og Vestunionen.
(…)
Miljø, sikkerhet og rustningskontroll er
internasjonale spørsmål som krever overnasjonale løsninger. SV går imot
oppbygging av nye maktblokker, NATOs atomstrategi, og går inn for at NATO
avvikles til fordel for et alleuropeisk sikkerhetssystem. Dersom det viser seg
at dette ikke er mulig, må Norge gå ut av NATO.
Prinsipprogram 2011:
Til tross for viktige framskritt tar krig og væpnet
vold livet av mange mennesker hvert år, særlig fattige mennesker i fattige
land, og stormaktenes atomarsenal kan fortsatt utrydde livet på jorda mange
ganger. Bruddene på internasjonal lov og rett er fortsatt mange, og fattigdom
og utbytting er en viktig årsak til konflikt. NATO er med på å sikre at de
rikeste landene kan ta i bruk både økonomiske og militære virkemidler for å
ivareta sine interesser.
(…)
Gjennom NATO-medlemskapet er Norge del av en militær
strategi som bygger på bruk av atomvåpen og åpner for offensive militære
operasjoner utenfor NATOs område. Dette er trusler mot vår sikkerhet.
NATO-medlemskapet og det tette bilaterale militære samarbeidet knytter oss for
ensidig til USA i sikkerhetspolitikken. SV er mot norsk medlemskap i NATO.
Norge bør i stedet samarbeide med de land vi har sterkest interessefellesskap
med. Innen forsvar, økonomi og andre felt er det rom for en tettere nordisk
politisk sammenslutning. Det vil også styrke den nordiske stemmen
internasjonalt.
Prinsipprogram 2019:
De siste årene har verden mange steder blitt mer
utrygg. Respekten for internasjonale spilleregler er svekket. Gang på gang ser
vi at stormaktene velger alenegang fremfor å slutte opp om internasjonale
avtaler, tyr til maktbruk i strid med folkeretten, og gjør internasjonal
politikk mindre forutsigbar. NATO ruster offensivt opp og er en viktig aktør
for å sikre at de rikeste landene kan ta i bruk både økonomiske og militære
virkemidler for å ivareta sine interesser. Utviklingen mot en ny kald krig med
ny atomopprustning er bekymringsfull. Norsk basepolitikk må stå fast: ingen
atomvåpen eller stasjonering av utenlandske styrker på norsk jord i fredstid.
(…)
Som fredsparti vil SV alltid arbeide for militær
nedrustning. Verdens atomvåpenarsenaler utgjør en stor trussel mot fred og sikkerhet.
Spredning av atomvåpen og utvikling av nye typer atomvåpen kan få katastrofale
konsekvenser. Norge må ta aktivt del i arbeidet for atomnedrustning. Forbudet
mot produksjon, bruk og handel med landminer, klasevåpen, kjemiske og
biologiske våpen må styrkes, og overvåkningsmekanismene må ha myndighet til å
etterforske bruk og ansvar når forbudet brytes. Det må innføres et
internasjonalt forbud mot bruk av utarmet uran i våpen. Norge bør ta initiativ
i NATO for at organisasjonen skal gå bort fra doktrinen om førstegangsbruk av
atomvåpen.
(…)
SV mener norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk må
bygge på kamp for global rettferdighet, løsning på miljøproblemene,
nedrustning, fredelig konfliktløsning, menneskerettigheter og demokrati. Vi må
ta ansvar for egen sikkerhet og stabilitet i våre nærområder.
Disse målene må gjennomsyre våre internasjonale
engasjement både når det gjelder økonomi, politikk, diplomati, lovgivning,
avtaleverk og øvrig internasjonal tilknytning og samhandel. Det innebærer en
vesentlig reorientering, bort fra angrepskriger med NATO, bort fra
nyliberalistisk økonomi, og med en sterkere vektlegging av internasjonal
solidaritet. Norge skal være en klar stemme, som gir utvetydig uttrykk for vår
forståelse av hvilke løsninger som gir en bedre verden. For et lite land som
Norge er det viktig at internasjonal lovgivning regulerer globale relasjoner, i
motsetning til at den sterkeste parten får definere i hvilken retning
demokrati, miljøpolitikk, sikkerhetspolitikk og teknologi utvikler seg.
(…)
Norges tilknytning til NATO betyr at vi blir møtt med
krav om investeringer i forsvarsmateriell som ikke tjener norske interesser.
Norge bør prioritere investeringer i forsvarskapasitet som styrker vår
suverenitetshevdelse og territorialforsvar, og ikke i angrepskapasitet.
Handelsavtaler, diplomati, politiske og økonomiske virkemidler kan brukes for å
stimulere en tilsvarende innretning av andre lands forsvar. Norsk politikk må
være at vi ikke griper til våpen uten å ha blitt angrepet, eller uten et utvetydig
FN-mandat. Norsk deltagelse i militære operasjoner i utlandet skal bare skje
etter åpen behandling i Stortinget. SV mener man må grunnlovsfeste dette
kravet.
SV mener det er
avgjørende at Norge utvikler en alliansepolitikk basert på felles verdier og en
felles sikkerhetspolitisk forståelse. Nato-alliansen er dominert av USAs
utenrikspolitiske interesser, og fungerer som et redskap for å fremme vestlige
økonomiske og utenrikspolitiske interesser, mer enn en sammenslutning som skal
hindre krig. Autoritære land inngår i Nato-samarbeidet. Norge må søke et
sikkerhetssamarbeid basert på Norden, og inngå sikkerhetsgarantier med
likesinnede naboland. SV mener Norge bør melde seg ut av NATO.
Så lenge Norge er medlem i NATO må vi påvirke
alliansen i retning nedrustning, ikke minst når det gjelder kampen for et
forbud mot atomvåpen. Norge må motsette seg at NATO involverer seg i
internasjonale konflikter utenfor alliansens interessesfære, med mindre FN
spesifikt ber om fredsbevarende styrker. Slike må i tilfelle alltid være under
FN-kommando.
(…)
Gjennom NATO-medlemskapet er Norge del av en militær
strategi som bygger på bruk av atomvåpen og åpner for offensive militære
operasjoner utenfor NATOs område.
Innlegg
