Klima og mat

Denne uken arrangerer FAO et toppmøte om matsikkerhet. Ban Ki Moon har vært tydelig når han har snakket om mattilgangproblem som en flersidig problem: "There can be no food security without climate security, (...) If the glaciers of the Himalaya melt, it will affect the livelihoods and survival of three hundred million people in China and up to a billion people throughout Asia". Man kan begynne å lure på hva USA og Kina tenker når de dommer Københavnmøte til fiasko.

Det er ikke bare CO2, klimakvoter, to eller fem grader opp, man skal diskutere. Man skal fastsette fremtiden til mange millioner mennesker. Man kan domme dem til en usikker fremtid, til flykt, til død. Over en milliard mennesker sulter allerede i verden. Resultatene fra toppmøtet i København bestemmer om det talle skal vokse, eller om man har mulighet til å halvere den, som man har satt seg som mål.

Etter at USA og Kina har trukket seg tilbake, trenger vi land som kan stå frem å ta draget. Det er tvilsomt at India skal erstatte Kina når det gjelder å ta initiativet. Igjen har vi EU og Brasil. De er sannsynligvis det siste håpet å få noe spiselig ut av toppmøtet.

Ellers er det du og meg... "One move for just one dream".

Utvist fra eget land

I går ble Aminatou Haidar (42) utvist fra eget land. Aktivisten, også kjent som "Vest-Saharas Gandhi" ble utvist fra El Aaiun i går, to dager etter å ha bli pågrepet av det marokkanske politiet. Haidar skal ha nektet å fylle opp dokumentene som kreves for å komme inn i landet. Dette blir nektet av den spanske journalisten Pedro Barbadillo, som i følge El Pais skal ha sett henne fylle skjemaet opp. Haidar en nå i flyplassen i Lanzarote (Kanariøynene), og kan ikke fly tilbake til Vest-Sahara fordi myndighetene i Marokko har tatt vekk passet hennes.

Aminatou Haidar er sannsynligvis den mest kjent aktivisten for en fri Vest-Sahara. Største delen av dette territoriet er siden 1975 (da det ble forlattet av Spania), okkupert av Marokko. Viktige mineraleressurser har gjørt at Vest-Sahara er i dag den siste koloni i Afrika. I flere tiår er det blitt krevd at man skulle holde en folkeavstemning for å vise folkets ønske til å bli en selvstendig stat. Marokko har konsekvent nektet denne muligheten. EU-landene generelt, og spesielt Spania (som har et historisk ansvar i denne konflikten), har ikke vært villige til å ofre et godt forhold til Marokko (fiskeriressursene til det nord-afrikanske landet er veldig viktige for Europa). Presset fra disse landene for å løse denne situasjonen har derfor vært minimalt. Man risikerer at denne konflikten blir glemt, og at situasjonen til Saharafolket forblir uendret.

Aminatou Haidar har kunngjort at hun skal starte en sultestreik i Spania i kveld, til hun får lov å komme tilbake til El Aaiun. La oss håpe at dette setter konfliktet på kartet, og at det internasjonalle samfunnet øker sitt engasjement for å løse denne situasjonen. For 60 år siden fikk Gandhi resultater for sine ikkevoldelige aksjoner.

One move for just one dream...

"La canción del verano" (sommenrens hit) er en kjent fenomen i Spania. Vanligvis dreier det seg om intetsigende sanger, med dårlige melodier, som turister over hele Europa kan gjenta selv i den mest påvirkede tilstanden. Bomba, Asereje, Macarena,... eksemplene er mange, og like skammelige alle sammen.

I år har det vært noen annet. Macaco, en multikulturell band fra Barcelona, ledet av Daniel Carbonell, har slått til med "Moving", en sang som snakker om personlig engasjement og håp. "People, all the people moving! One move for just one dream".

Den delen av teksten som er på spansk sier mer eller mindre dette:

Tiempos de pequeños movimientos...
movimientos en reacción
Una gota junto a otra hace oleajes,
luego mares...océanos
Nunca una ley fue tan simple y clara:
acción, reacción, repercusión
Murmullos se unen forman gritos,
juntos somos evolución

Tid for små bevegelser
bevegelser som reaksjon.
En dråpe ved siden av en annen lager en bølge,
så en sjø, da havet...
Aldri før har en lov vært så enkel og tydelig:
aksjon, reaksjon, konsekvens.
Mumlinger samler seg og blir til skrikk,
alle sammen er vi utvikling.

Escucha la llamada de "Mama Tierra",
cuna de la creación
Su palabra es nuestra palabra,
su "quejío" nuestra voz
Si en lo pequeño está la fuerza,
si hacia lo simple anda la destreza
Volver al origen no es retroceder,
quizás sea andar hacia el saber


Hør ropet fra "Mor Jord",
skapelsens vugge.
Dens ord er vårt ord,
dens klage er vår stemme.
I det som er liten finnes vår styrke,
i det som er enkel finnes vår dyktighet.
Å komme til starter er ikke å rygge,
kanskje er det å gå mot visdommen.

I disse tidene hvor man ofte snakker om de store avgjørelsene, om de store møtene, om de store lederne, kanskje er det lurt å ikke glemme den rollen som du og jeg spiller, det du og jeg kan gjøre, det du og jeg kan forandre...

Crunch time on Afghanistan.

"It is crunch time on Afghanistan, so here’s my vote: We need to be thinking about how to reduce our footprint and our goals there in a responsible way, not dig in deeper. We simply do not have the Afghan partners, the NATO allies, the domestic support, the financial resources or the national interests to justify an enlarged and prolonged nation-building effort in Afghanistan." I hans artikkel i går i The New York Times tar Thomas L. Friedman ordet for å be president Obama om å ikke bygge opp USAs engasjement i Afghanistan. Det er viktig at stadig flere stemmer reiser seg der og ber om å avslutte galskapen.

"When the moderate silent majorities take ownership of their own futures, we win. When they won’t, when we want them to compromise more than theydo, we lose", skriver Friedman. Det er den følelse av at bare det som ikke starter hos den lokale befolkningen, blir en fiasko etterhvert.

I flere år har NATO kriget i Afghanistan. Vi unnskylder vår deltakelse i denne krigen med humanitære grunner, men det blir etter bvert en humanitær katastrofe som blir resultatet. President Obama har nå en gylden mulighet til å gjøre seg (litt mer) fortjent til Nobels fredspris, om det er på etterskudd.

Én av seks

Vi sitter hjemme og leser avisen; mine to barn leker med to venner: én av oss... Jeg sitter på teammøte på skolen; tolv kolleger diskuterer: to av oss... 29 elever hører på meg mens vi snakket om nervesystemet: fem av oss... Ser på fotballkamp; 22 spillere, dommerne: 4 av dem... Vi er 15 300 tilskuere på Brann stadion: 2 550 av oss...

Tallene fra FAO tåler lite diskusjon. "World hunger is projected to reach a historic high in 2009 with 1 020 million people going hungry every day" Det vil si at ca én av seks personer i verden sulter.

I september 2000 satte FN seg Tusenårsmålene. Der heter det at innen år 2015 vil man "halvere den andel av verdens befolkning som har en inntekt mindre enn 1 dollar pr dag og den andel mennesker som lider av sult". Tiden renner. Det er allerede gått ni år av femten, over halvparten, og verden holder på å fortsette å slå dramatiske rekorder. For første gang i historien er det blir det i år over en milliard mennesker som sulter. Én av seks.

Vi bor i Norge. Verdens beste land å leve i, i følge FN. Mye av det som for oss er et selvsagt, er for mange et mål, og for mange flere en uoppnåelig drøm.

1,02 milliarder mennesker i verden må kjempe hver dag for å få deres mest grunnleggende behov dekket. Dette er flere enn innbyggerne i USA, Kanada og UE tilsammen. Av de 1,02 milliarder er sannsynligvis veldig få så nært som jeg antydet i starten av denne posten. Men vi må ikke miste dem av synet for det. Vi må ikke miste perspektivet. De er verken tall eller statistikk. De finnes, et sted...

Dagen 30 trøndere sang Brannsangen... i Praha

Min kone og meg koste oss stort i U Kalicha, en tradisjonsrik restaurant i Praha, hvor Jaroslav Hasek var stamkunde og plasserte noen scener i sin berømte roman "Den tapre soldat Svejk og hans eventyr i verdenskrigen". Tone hadde allerede merket seg at to store bord som var bak henne var fylt med nordmenn. Plutselig skjedde det: 30 mennesker begynte å synge "Å Rosenborg...".

Dette var ikke noe vi kunne la gå forbi i stillhet. Mens de sang, vekslet vi noen få ord, og med en gang de ble ferdige, reiste vi oss, en jente fra Bergen (som for øvrig ikke har vært på Stadion i mange år...) og en adoptiv vestlending født i Spania (som har partoutkort...), og sang de første linjene til "Den tolvte mann"... Blod er kjukkere enn vann...

Vår modig innsats ble roset med applaus ikke bare fra de to bordene, men fra hele salen. Noen minutter senere kom hovedpremien: de tretti trøndere begynte å synge igjen. Men nå var det andre toner: "By'n er Bergen og laget e' Brann...". Det lever jeg mange år på. Dette var verdt flere seriegull, mange skuffelser, og mange dårlige kamper. Den dagen jeg fikk gåsehud av å høre Brannsangen langt fra Stadion, i Praha... og på trøndersk.

Det store paradokset i Svalbard

I de siste dagene har Greenpeace aksjonert i Svalbard for å sette fokus på kullproduksjonen. Flere aktivister plasserte seg på fredag flere steder i anlegget og ble der natten over, opplyser VG.

Man vil peke mot et stort paradoks: kull som blir eksportert til europeiske kullkraftverk (mellom 2,5 og 4 millioner tonn i året), er med på å forsterke klimaendringene som holder på å ødelegge Arktisk. Overraskende nok heter det i websiden til Store Norske Spitsbergen (firma som driver gruven i Svalbard) at Norges målsetting er at ”øygruppen skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder. Dette er en målsetting Store Norske slutter opp om, og konsernet arbeider aktivt for at kullproduksjonen i minst mulig grad skal påvirke den unike Svalbard-naturen”. I det store og det hele er de med på å få hele økosystemet til å kollapse.

Gruven Svea Nord blir sannsynligvis tom i 2014, men det er sannsynlig at det blir nye konsesjoner i Svalbard. Stortinget må bestemme dette i løpet a 2010.

Kull er i dag det største klimatrusselen: det står bak en tredjedel av CO2-utslippene i verden, og 40 % av elektrisiteten i verden produseres i kullkraftverk, i følge Greenpeace. Man må definitivt snu dette. Å rette oppmerksomheten mot Svalbard ville ha en stor symbolsk verdi. Norge kan ikke prøve å ha en ledende rolle i kampen mot klimaendringene og oppleve dette paradokset i eget territorium.

Masken av!

"Nos están botando los portones; en estos momentos, nos están botando los portones" (De sparker dørene ned; akkurat nå holder de på å sparke dørene ned). Med disse dramatiske ord starter det siste halvminutet i sendningen til Radio Globo i Honduras. Denne radiokanalen hadde hele tide holdt seg løjal mot Manuel Zelaya, den demokratiske presidenten i Honduras. Zelaya ble avsatt i et statkupp i juni. Her kan du høre de siste sekundene av sendingen

Mange forsøkte da å bortforklare kuppet. I deres standspunkt var det selveste Zelaya som var den direkte årsaken til aksjonen. Det ble neste legitimert at presidenten ble tatt midt på natten, i pysjamas, og send i et fly ut av landet. Noen mente at dette var måten de hadde å redde demokratiet.

Nå går masken av. Ytringsfriheten krenkes. Ikke bare Radio Globo, men også tvkanalen Canal 36 ble stengt i går av hæren. De var ikke enige med handlingen, og turde å stå frem. Nå er de satt i stillheten.

Hvor er de som forsvarte statskuppet i juni? Mener de fortsatt at dette skulle redde demokratiet?

Radio Globo fortsetter likevel å sende online. Godt at internett også bidrar til ytrinsfriheten.

Lærer vi aldri?

Skriver Berge Furre i sin bok "Norsk historie 1914-2000" (Det Norske Samlaget, Oslo, 2004, s. 41):

Bankane var intersserte i å auka utlåna i gode tider. Det vart investert livleg i krigsåra og like etter, i industri som i jordbruk. Kommunane tok tunge lyft for å byggja kraftverk og skaffa elektrisitet. Da krisa kom med store prisfall frå 1920, vart det vanskeleg å betala renter og avdrag. Bankane lei tap, større enn reservane tillet, og kom i krise. Bank etter bank truga med å stengja og melda seg konkurs.
Rygg [red.am. daværende statsminister] såg seg altså nøydd til å stø bankane for å unngå fullt samanbrot i næringslivet...

Berge Furre skriver dette om den store økonomiske krisen i Norge i 1920. Men med små endringer, kunne beskrive situasjonen som vi opplevde for ikke så lenge siden. Likevel fortsetter vi å tro at det som skjer nå er noe nytt, at kapitalismen kan lappes og en liknende krise aldri igjen kommer til å finne sted... Lærer vi virkelig aldri?

EN NY TRAGEDIE

I følge FAO kan verden være på vei til en ny tragedie: ca. 20 millioner mennesker i Øst-Afrika er allerede avhengige av mathjelp, og situasjonen kan bli forverret i den nærmeste fremtiden. Ekstremt tørke, kombinert med konflikter i området gjør situasjonen der veldig usikker. I tillegg til det kan El Niño, som pleier å komme på slutten av året med kraftige nedbør, gjøre vondt verre. Uganda, Kenya, Sudan, Etiopia og Somalia kan bli rammet av katastrofen.

Verden må ta tak i dette før det blir for seint. Dersom våre land gir en brøkdel av det som er brukt for å redde bankene i finanskrisen, kan katastrofen være hindret. En gang for alle må vi slutte å føle at vi er verdens navle, og tro at våre problemer er de største. Vi må agere før våre samvittigheter blir vant til tragediens bilder.

Aldri gi opp!

For noen år siden fikk jeg dette bildet. Jeg synes at det illustrerer veldig fint staheten, det med å kjempe til siste pustetrekk. I går fikk jeg bevis på at det er folk som aldri gi opp. Jeg fikk besøk av to Jehovas vitner.

Begge to var spansktalende (den ene fra Peru, den andre fra fedrelandet mitt), og sto ved inngangen min og spurte om de kunne snakke litt med meg. Jeg hadde ikke noe imot å pusse opp litt i grann de gamle teologikunnskapene mine, men ville ikke ha en veldig lang samtale med dem. Derfor gikk jeg hardt til verks med argumentene som tidligere har hjulpet meg til å avslutte disse samtalene fort.

• Vi har ikke grunnlag til å diskutere, siden vi ser Bibelen på to vidt forskjellige måter. Jeg kan ikke lese Bibelen som en historiebok, eller en vitenskapsbok, noe de gjør. Bibelen ble skrevet av mennesker som tolker deres opplevelser fra troen; Gud har ikke diktert Bibelen til menneskene. Den må tolkes fra tiden og kulturen den er skrevet på.

• For meg er det helt uvesentlig hva som skjer med meg når jeg er død. Det er her jeg må kjempe for en bedre verden.

• Jeg vet at denne verden skal slutte… sannsynligvis om flere millioner år, når solen blir tom for drivstoff og slutter å sende oss energi. De tegnene som Jesus setter i evangeliet på at dommedagen nærmer seg var tusen år gamle da han sa dette, og har vært gjeldende i to tusen år til siden da.

Enhver skulle ha forstått at en sosialistisk teolog ikke er den letteste bytte. Men det gjorde ikke mine to gjester. De fortsatte, og fortsatte, selv om de sa flere ganger: ”Vi vil ikke stjele mer tid av Dem”. Blad ble tatt opp og pakket ned om igjen. Jeg trodde at de hadde forstått at det var bortkastet å gi med noe. Til slutt fikk jeg bok, noe som bare er for viderekomme (forsto jeg). Tviler voldsomt på at jeg finner tid. Jeg forsøkte å stenge teologiske dører så godt jeg kunne. Men så kom spørsmålet som gjorde at jeg mistet tålmodigheten: ”Kunne vi få mobilnummeret ditt, for å holde kontakt?” Som sagt, never EVER give up!

Min kone blir mobbet av Facebook

Ja, du leste riktig. Det er ikke et nytt eksempel av mine problemer med preposisjonene. Min kone blir ikke mobbet VIA Facebook; min kone blir mobbet AV Facebook. Hun er ute, fjernet fra det gode selskap. Og alt på grunn av navnet hennes. Du som jobber i barnehage vet hvor viktig det er å ikke ha feilt navn. For Facebook også.

For noen dager siden da hun forsøkte å logge seg inn, fikk hun den grufulle beskjeden:

” Brukerkontoen er deaktivert
Brukerkontoen din har blitt deaktivert. Hvis du har noen spørsmål eller bekymringer, kan du besøke vår FAQ side her.”

Store bekymringer hadde hun for så vidt ikke, men hun ville gjerne vite hvorfor hun hadde blitt kastet ut fra sitt eget nettverk. Der stoppet hjelpen på norsk. På engelsk fikk hun endelig en forklaring av hvorfor kontoen var deaktivert.

”Your account was disabled because the name it was registered under was a fake name”

Hva for noe? “Fake name”? Jeg må innrømme at kreativiteten til svigerforeldrene mine var vel aktiv da de kalte datteren for Tone Lone. Riktignok satt de ”Kristin” mellom de to velklingende ord, men dette ble fort glemt av alle. Ingenting morsommere enn et navn med rim. Hvilken fotballsupporter husker ikke keeperlegenden Gianluca Pagliuca?

Til tross for dette har Tone Lone klart å komme seg gjennom livet uten varige mén (dersom man ikke betegner meg som ”et varig mén”…). Ingen mobbing på skolen, i vennekretsen, alt fint. Men nå kommer Facebook, i hennes voksenalder, og utestenger henne.

Ikke bare bare dette her. Plutselig har hun mistet kontakten med vennene sine, i hvert fall dem av ”den virtuelle sorten”. Hun er alene i gigabyttejungelen, uten noen å søke hjelp hos. Facebook er slem.

Tone Lone har på nytt søkt asyl hos Facebook. Men nettverket er nådeløst:

”At this time, we cannot verify the ownership of the account. Please reply to this email with a scanned image of a government-issued photo ID (e.g., driver's license) in order to confirm your ownership of the account.”

Det vil si at uten identitetsdokumenter har hun ingenting å gjøre i Facebook. Du slipper ikke inn uidentifisert, eller med ”fake name”. Selv om hun har hett ”Tone Lone” siden hun var liten. Facebook har bestemt at det ikke går.

Stakkars Tone Lone,… min kone… Ikke le, du!

"Sure as the sunrise"

14. juni er datoen. Den gamle helten kommer igjen til Bergen. Billetten er ordnet. Den dagen, fra klokken 19.30, er det bare å stoppe verden, fordi jeg er opptatt.

Mark Knopfler kommer igjen. En artist som har eldet med verdighet. Og det samme har gjort musikken hans. Gamle slagere fra tidlig på 80-tallet har modnet. Og de nye passer likedan til sofa og kaffe.

Noen ganger i karrieren har han flørtet med keltiske toner. Nå høres det ut som at han kjører fult inn. Her kan du høre forsmaken av hans nye plate "Get lucky"

Den gamle reveren kommer tilbake. Og jeg er allerede i ekstase, selv om det er ennå 9 måneder igjen. Minus 3 dager.

Ticket to heaven?

I går kom det seks marokkanere til Spania via Gibraltarstreden. Dette i seg selv er ikke lenge en nyhet. Hundrevis av mennesker setter sine drømmer i en båt hvert år for å nå paradiset i Europa. Det er vår tids versjon av "the ticket to heaven".

Det ene som gjorde denne saken spesiell var at det dreide seg om en oppblåsbar gummibåt av den typen man bruker som leketøy i stranden. Vi må huske at vi snakker om en tur på minst 14 km i åpen sjø, i en av de tettest trafikkerte områder i verden. Jeg kan tenke meg effekten som en liten båt ville gjøre på en supertank i en kollisjon...

Likevel ville dette kunne ses som en anekdote, hvis det ikke var fordi den eldste av passasjerene i båten var 16 år gammel. Resten var 10 og 11.

Det er vanskelig å forestille seg hva kan få barn til å starte en reise av den typen. Forhåpentligvis ligger bakgrunnen i mer eller mindre pyntede historier om livet i Europa; historier som vekker eventyrlysten hos barna, og som kan sende dem til sjøs.

Og jeg sier forhåpentligvis fordi det kan også være at grunnen ligger i å ha sett desperasjonen i øyene; å være klar fra tidlig alder om at fremtiden er kort og dårlig; å ha mistet alt håp før man vet hva å håpe betyr. Dette ville være en tragedie for vår verden.

Etterhvert må vi forstå i vår verden at man kan ikke bake kake med naboens ingredienser, vise kaken til hans sultne familie og, til slutt, sende noen smuler ned til dem, når man allerede har spist over ende. Vi kan ikke kritisere naboen dersom han etterhvert bestemme seg for å flytte hos oss for å få sin del av kaken... eller sender ungene for at i hvert fall de overlever.

En ny blogg

Det blir en ny blogg. Her skal jeg lufte ut tankene mine… og håper at du vil kommentere dem. Jo flere som tenker sammen, jo bedre.

Det blir litt av alt: politikk, musikk, kultur,… eller bare livet.

Husk at det er ikke Henrik Ibsen som skriver her. En spanjol som forsøker seg på en blogg på norsk… Du skal ikke være alt for kresen for rettskrivning. Men jeg lover å gjøre mitt beste.

Jeg håper å treffe deg her mange ganger. Og at du kommer med mange kommentarer, ris og ros.

Snakkes.