Fields of Demeter: bondens verdighet

For noen dager siden fikk jeg mulighet til å se filmen "Fields of Demeter" (Demeters åkrer), laget av Knut Krzywinski (Universitet i Bergen). For meg, som er vokst opp i jordbrukmiljøet, var dokumentaren en fantastisk opplevelse, et forsøk på å gi bonden verdigheten sin tilbake.


Dokumentaren er en del av et samarbeidsprosjekt mellom flere europeiske land,  "Our Common European Cultural Landscape Heritage", som setter søkelys på bevaring av kulturlandskap i Europa. Filmen bygger på en tanke: det vi ser i dag i Europa er ikke noe annet enn kulturlandskap. Jordbruket har hele veien vært verktøyet for å utforme landskapet og temme naturen. Myten om Demeter, den greske fruktbarhetsgudinnen som måtte gi fra seg datteren Persefone til Hades i en tredjedel av året, og som i glede gir avlingene til mennesket når hun har datteren med seg, er røde tråden i filmen. Uten å påkalle meg rollen som filmspesialist, kan jeg ikke si noe annet enn at resultatet er vakkert. Prisene filmen har innkassert forteller i hvert fall at jeg ikke er alene om den vurderingen


Vi har lat boden sitte med "svarte per". I kampen for effektiviseringen har vi stjålet sjelen i deres arbeid, deres forhold til naturen. Vi ha tatt fra dem gleden av å være én med jorden og erstattet den med kald teknikk, og hast. I kampen for stadig billigere matvarer har vi forsøkt å kjøpe bondens verdighet med subsidier, og prøvd å fjerne dem fra "ulønnsomt" jord. I kampen etter profitt, har vi tatt fra bonden verdien av det den skaper, og gitt den verdien til meklere og selgere. I den situasjonen kan vi ikke blir overrasket om bonden kaster håndkleet. Når vi har tatt fra den sjelen, gleden, verdigheten, er det ikke rart at de bare gir opp. Da er skogen tilbake, utemmet, i det som en gang var fruktbar jord.


Vi må klare å snu denne trenden. Hades tar stadig større tak på vårt landskap, og det i grunn fordi vi har skubbet vekk fra åkeren de som hentet Persefone tilbake år etter år. Det som tok mange generasjoner å utforme, kan bli borte i løpet av bare noen få år. Om ikke det blir borte for alltid. Vi må vise bonden at vi setter virkelig pris på den jobben den gjør, gi tilbake sjelen, gleden, verdigheten.


I en verden hvor vi stadig mer fremhever de urbane verdiene, er det viktig å vende blikket mot jorden og de som jobber med den. Kanskje ikke dumt i det hele tatt å gjøre det på en følelsesladet måte, som Krzywinski gjør i "Fields of Demeter", appellere til det som er innerst inni hver av oss. Fordi vi alle er, på en måte, bondebarn.

Klima og mat

Denne uken arrangerer FAO et toppmøte om matsikkerhet. Ban Ki Moon har vært tydelig når han har snakket om mattilgangproblem som en flersidig problem: "There can be no food security without climate security, (...) If the glaciers of the Himalaya melt, it will affect the livelihoods and survival of three hundred million people in China and up to a billion people throughout Asia". Man kan begynne å lure på hva USA og Kina tenker når de dommer Københavnmøte til fiasko.

Det er ikke bare CO2, klimakvoter, to eller fem grader opp, man skal diskutere. Man skal fastsette fremtiden til mange millioner mennesker. Man kan domme dem til en usikker fremtid, til flykt, til død. Over en milliard mennesker sulter allerede i verden. Resultatene fra toppmøtet i København bestemmer om det talle skal vokse, eller om man har mulighet til å halvere den, som man har satt seg som mål.

Etter at USA og Kina har trukket seg tilbake, trenger vi land som kan stå frem å ta draget. Det er tvilsomt at India skal erstatte Kina når det gjelder å ta initiativet. Igjen har vi EU og Brasil. De er sannsynligvis det siste håpet å få noe spiselig ut av toppmøtet.

Ellers er det du og meg... "One move for just one dream".