Hente gullet hjem med Adeccoliga-budsjett

Bilde: Rafael Cobo.

Situasjonen i askøyskolen er veldig vanskelig. Fire år med Høyre og Frp i styret har gjort at tilbudet blir stadig verre, og midlene knappe. Jeg mener at man ikke kan satse på en toppkvalitet i våre skoler og samtidig stenge pengekranen. Jeg er klar over at penger er ikke det eneste som skal til for å legge grunnlag til en god skole, men også at det er nesten umulig å få det til uten penger.


I dette innlegget i Askøyværingen går  jeg gjennom problematikken.

Krise og fascisme i Europa: se mot Spania

Mange ganger har vi sammenlignet den økonomiske krisen som vi opplever i dag med den som startet i 1929. En av de store konsekvensene til den krisen var oppblomstringen av fascismen i Europa. I dag bemerker SVs stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen risikoen for at fascismen stiger i de sterk kriserammede land i Sør-Europa. Det er klart at risikoen er stort i disse landene for at ekstremhøyretanker kommer stadig mer til synet. Når det gjelder dette, mener jeg Spania stiller i en veldig spesielt stilling. 


Fedrelandet mitt opplever den økonomiske krisen på en måte som rammer spesielt folk flest. Opptrappingen i arbeidsledigheten. I følge de siste data som er offentliggjort, i dag er det i underkant av 5 millioner arbeidsløse i Spania, eller rundt 21,5 % av den aktive befolkningen. Ikke "de tusen hjem", men over 1,4 millioner husstander i Spania har alle sine medlemmer i arbeidsledighetens rekker. Langt over 40 % av de under 25 år har ikke noe arbeid eller utdanning å ta seg av.


Om dette ikke var nok for å drifte radikale krefter, opplever man denne situasjonen like etter en periode med stor vekst i økonomien. Den store veksten gjorde at innvandringen økte kolossalt i Spania i det forrige tiåret. Blandingen "økonomisk krise + økt innvandring" pleier å være det beste gjæringsmiljøet for høyreekstreme ideer.


Men det er noe som setter Spania i en veldig utsatt posisjon foran denne problematikken: det finnes ikke der noe sterk høyreekstrem parti. I vandringen fra diktaturet til demokratiet, på 70- og 80-tallet, klarte disse kreftene ikke å samle seg i et parti, og i dag finnes ikke i Spania noe parti som kan ligne på, for eksempel, Frankrikes Front National, eller Østerrikes FPÖ. Betyr dette at det ikke finnes ekstremhøyre krefter i Spania? Nei, overhodet ikke. Og det som kunne tolkes som en fordel, er paradoksalt nok, et stort problem for det spanske samfunnet.


Det finnes undersøkelser som viser at ca 90 % av de som identifiserer seg med det ekstreme høyre i Spania, stemmer Partido Popular. For dem som ikke er kjent med det spanske politiske livet, må man tilføye at Partido Popular blir sannsynligvis Spanias største parti etter valget 20. november, og at det ser ut som at de kan vinne med rent flertall.


Jeg skal ikke være så naiv som å si at Partido Popular er et ekstremhøyre parti. Men kalkylene viser at et sted mellom 2 og 3 millioner av de stemmene som PP kommer til å få den 20. (totalt 12-13 millioner), kommer fra dette miljøet. Og det er stemmer de ikke har råd til å miste dersom de vil vinne valget. Derfor må man holde en vanskelig balanse i PP: man skal komme seg langt nok til sentrumsposisjonene for å kunne vinne valget; samtidig må de 2-3 millioner stemmer mates med politisk næring som holder dem i nærheten av partiet. I en krise situasjon er dette et farlig spill.


For noen måneder siden var det lokalvalg i Spania. I for eksempel Badalona (drabantby til Barcelona, med over 200 000 innbyggere), vant PPs liste, med en første kandidat som brukte under valgkampen xenofobi som politisk våpen. Mange andre eksempler av radikalisering av den samfunnspolitiske debatten er lett å spore i de spanske media. Det er tydelig at disse kreftene er allerede i anmarsj i Spania.

"Og du skal se at alt er løgn..." .

"Verás que todo es mentira...". "Og du skal se at alt er løgn...". Sånt begynner refrenget i "Yira, yira", en av de mest kjente argentinske tangoer. Noen linjer senere synges det:

Aunque te quiebre la vida

aunque te muerda un dolor

no esperes nunca una ayuda,

ni una mano, ni un favor.

Eller i fri oversettelse:

Selv om livet knekker deg,

selv om smerten gnager på deg,

vent aldri for hverken en hånd,

eller et hjelp, en tjeneste

Ikke noe særlig optimistisk, nei. Og ikke noe særlig tillit i menneskehetens støtte og solidaritet. Tangoen ble skrevet i 1931. Men hvis man ser på den økonomiske situasjonen som Argentina opplevde i starten av vår århundre, høres neste ut som at disse versene var bestilt for å beskrive den. 

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en rapport som heter "The Argentine success story and its implications". I den beskrives det en situasjon som ikke er vanskelig å finne paralleller til i våre dager. I de siste årene på 90-tallet kom Argentina i en dyp økonomisk krise. Situasjonen kan lett sammenliknes med den som i dag oppleves i Hellas, og den som kan være på vei i Spania eller Italia. IMF holdt et hard grep på regjeringen, og tvunget den til å holde en stilling som bare forverret situasjonen. 

Men i 2002 innså regjeringen at "alt er løgn", at de ikke kunne vente "hverken en hånd, eller et hjelp, en tjeneste": de rev seg løs fra IMFs kontroll, koblet mynten sin fra dollaren, gjorde alt mulig for å isolere deres økonomi fra omverdenen og jobbet som om de var alene i verden. Resultatet? Noen måneder senere begynte økonomien å vokse stabilt. For 2011 regner man en vekst til BNP på rundt 8 %. Ikke dårlig i disse krisetidene...

Når man i dag ser på situasjonen i Europa, må man nesten begynne å lure på om noen burde begynne på å ta "én argentinsk én". Det ser ut som at hjelpen som kommer fra Tyskland og Frankrike, om velment, er bare med på å gjøre situasjonen mer uholdbart for dem som hadde det dårligst fra før. Hellas synker stadig dypere, og drar med seg Spania og Italia. Hva som kan skje med hele EU dersom disse to store økonomiene rykker, er det ingen som tør å spå. 

Argentina viste oss for 10 år siden at det finnes en vei ut av tunnelen. Men man må av og til ta sjanser og prøve alternative løsninger. Er EU i stand til å ta disse løsningene i dag? Jeg tviler på det. Det virker som at det Frankrike og Tyskland forsøker i dag, er å redde et system. Det er mye politisk prestisje lagt i denne prosessen. Og prisen man må betale for å redde systemet, er velferdsstaten. 

Kanskje noe måtte vende blikket til Sør-Amerika, og se hvordan problemene ble løst i Argentina. Eller se nordover, og se hvordan krisen ble berget på Island. Men det er sannsynligvis man alt for sta til å gjøre...