Fields of Demeter: bondens verdighet

For noen dager siden fikk jeg mulighet til å se filmen "Fields of Demeter" (Demeters åkrer), laget av Knut Krzywinski (Universitet i Bergen). For meg, som er vokst opp i jordbrukmiljøet, var dokumentaren en fantastisk opplevelse, et forsøk på å gi bonden verdigheten sin tilbake.


Dokumentaren er en del av et samarbeidsprosjekt mellom flere europeiske land,  "Our Common European Cultural Landscape Heritage", som setter søkelys på bevaring av kulturlandskap i Europa. Filmen bygger på en tanke: det vi ser i dag i Europa er ikke noe annet enn kulturlandskap. Jordbruket har hele veien vært verktøyet for å utforme landskapet og temme naturen. Myten om Demeter, den greske fruktbarhetsgudinnen som måtte gi fra seg datteren Persefone til Hades i en tredjedel av året, og som i glede gir avlingene til mennesket når hun har datteren med seg, er røde tråden i filmen. Uten å påkalle meg rollen som filmspesialist, kan jeg ikke si noe annet enn at resultatet er vakkert. Prisene filmen har innkassert forteller i hvert fall at jeg ikke er alene om den vurderingen


Vi har lat boden sitte med "svarte per". I kampen for effektiviseringen har vi stjålet sjelen i deres arbeid, deres forhold til naturen. Vi ha tatt fra dem gleden av å være én med jorden og erstattet den med kald teknikk, og hast. I kampen for stadig billigere matvarer har vi forsøkt å kjøpe bondens verdighet med subsidier, og prøvd å fjerne dem fra "ulønnsomt" jord. I kampen etter profitt, har vi tatt fra bonden verdien av det den skaper, og gitt den verdien til meklere og selgere. I den situasjonen kan vi ikke blir overrasket om bonden kaster håndkleet. Når vi har tatt fra den sjelen, gleden, verdigheten, er det ikke rart at de bare gir opp. Da er skogen tilbake, utemmet, i det som en gang var fruktbar jord.


Vi må klare å snu denne trenden. Hades tar stadig større tak på vårt landskap, og det i grunn fordi vi har skubbet vekk fra åkeren de som hentet Persefone tilbake år etter år. Det som tok mange generasjoner å utforme, kan bli borte i løpet av bare noen få år. Om ikke det blir borte for alltid. Vi må vise bonden at vi setter virkelig pris på den jobben den gjør, gi tilbake sjelen, gleden, verdigheten.


I en verden hvor vi stadig mer fremhever de urbane verdiene, er det viktig å vende blikket mot jorden og de som jobber med den. Kanskje ikke dumt i det hele tatt å gjøre det på en følelsesladet måte, som Krzywinski gjør i "Fields of Demeter", appellere til det som er innerst inni hver av oss. Fordi vi alle er, på en måte, bondebarn.

Hva er Paris egentlig verdt...?

Bilde: Rafael Cobo

Det fortelles at da Henrik av Navarra forsto etter hvert at han måtte konvertere fra protestantismen til katolisismen for å nå tronen og bli Henrik IV av Frankrike, skal han ha sagt "Paris er vel en messe verdt". 


Det er ingen tvil om at dette i dag kan tas bokstavelig, og at hovedstaden i Frankrike er en av de flotteste byene i Europa. Men etter noen dager der, er det ikke det imponerende Eiffeltårnet, den fantastiske Notre-Dame katedralen eller det overdådige Versaillespalaset som har satt sterkest inntrykk på meg. Dette fikk jeg da jeg hadde vært i Paris i bare et par timer, og vi gikk en liten kveldstur i Opéra-kvartalet.


Dette strøket er et av de dyreste i Paris. Her er det ikke vanskelig å finne store, fancy butikker med firesifret beløp i prislappene (og vi snakker om euro; gang kronepris med åtte...). Her er det mulig å handle sko til 5 000 kroner (lurer fortsatt på om de kan gå selv...), og hoppe rett i en middag med østers. Der er det lett å få tilgang til alt det vi kobler med begrepet "velstand",så lenge lommeboken er fet nok, eller bankkortet er styrket av det riktige metallet.


Men der er det også mulig å se en av de mest bisarre kontraster jeg har vært vitne til. Når kvelden kommer og de store, fancy butikkene stenger for de pengesterke, blir inngangene brukt av dem som ikke har en bedre plass å overnatte. Disse inngangene blir overtatt av husløse med skumgummi madrasser og slitne ulltepper, som skubber alle sine eiendeler i handlevogner og som prøver å holde varmen beskyttet av de fete prislapper og de ransikre glassrutene.


Det er da spørsmålene dukker opp i hjernen, blandet med skam og  fortvilelse: Hva er vår verden, sånn som vi har skapt den, egentlig verdt? Hva eller hvem avgjør at noen av oss er verd å komme inn i butikkene om dagen, mens andre må nøye seg med å sove vakt utenfor om natten? I hvilken retning fører vi vårt samfunn for at disse forskjellene kan finne sted?


Forskjellene blir stadig større i Europa. Dette er det ingen tvil om. Vi har skapt et system som gjør at for at noen få kan klatre langt opp, må mange holdes langt ned. Og avstandene bare øker og øker. Vår verden har ressurser nok for alle, men vi har bestemt at disse ressursene ikke skal fordeles jevnt. Snart blir vi 7 milliarder mennesker, men vi har ordnet det sånt at noen få av dem skal holde kontrollen med å styre fiktive verdier som sier at de er "rike", mens en stor andel få på seg lappen "fattige".


I disse dagene er det mange som inntar gatene over hele verden for å protestere mot dette. Vår verden er i fullstendig krise, og mange etterhvert forstår at det er en unik mulighet til å forandre den. Strukturelle misdannelser trenger strukturelle løsninger. Og ingen kan være i tvil at et system som skaper disse forskjellene har strukturelle misdannelser. 


Hva er Paris (og resten av vår verden, sånt som vi kjenner den...) egentlig verdt?

Eldresaktt

Bildre: Endre Hovland

Under hele valgkampen har SV blitt angrepet av Høyre og FrP fordi vi har vært ærlige og sagt at Askøy sårt trenger å øke inntektene og at vi derfor dessverre ser det som nødvendig å innføre eiendomsskatt. Vi visste at vi ikke kom til å være de mest populære med dette forslaget, og sannsynligvis er det mange som ikke har stemt på oss på grunn av dette. Men det tok ikke lang tid før de første bevisene på at vi hadde rett er kommet.

Det er ikke gått mer enn tre uker etter valget før posisjonen på Askøy ønsker å øke de eldres egenandeler. For å bruke Frp terminologi er dette et typisk eksempel på "skjult skattelegging".

SV stemmer i mot dette forslaget da det direkte er å suge mer penger ut av lommeboken til eldre. Det blir feil å ta ytterligere betaling for disse særdeles gode og viktige forebyggende tjenestene i kommunen vår.

Egenbetalingene på Askøy er allerede svært høye i forhold til f.eks. i Bergen. Trygghetsalarm koster der 744 kr per år for de med lav inntekt og 1488 kr per år ellers. På Askøy koster de nå 1793,- og dette vil man nå øke til 2160 kr per år.

Dagsenter koster i Bergen 68 kr per dag inkludert frokost, middag og transport. På Askøy må de eldre, i tillegg til 68 kr per dag, betale 65 kr per middag, og nå blir det også foreslått å ta betaling for transport.

Med en gang vi begynner å snakke om eiendomsskatt, bruker man som skrekkeksempel minstepensjonisten som bor alene i en nedbetalt enebolig. Vi snakket da om én tusenlapp i året, og ble anklaget om å være hjerteløse… De som anklaget oss, skal nå sørge for at den samme pensjonisten nå må bruke over 2000 kroner i året i transport til dagsenter, og ytterligere nesten 400 kroner i økt avgift for trygghetsalarmen. Vi kaller dette ELDRESKATT, og er sterk i mot det!