Færre fattige er... for mange

Bilde fra www.dn.no

Kommunal rapport viser til grunnlagsmaterialet til statsbudsjettet og skriver at antall fattige har gått ned med 12 % på ett år. Det er ingen tvil om at dette er gode nyheter. Det blir gjort i dag mye arbeid for en mer rettferdig fordeling i samfunnet, og det er viktig at forskjellene ikke blir større. Det er nok å ta en titt ut i Europa for å se konsekvensene til større forskjeller i samfunnet.

Likevel kan vi ikke sovne. Dette er en god utvikling, men kan dessverre fort reverseres. Kampen mot fattigdommen og urettferdighet i samfunnet tapes med en gang man fjerner fokus fra problemet.

Og vi skal ikke glemme at bak tallene finnes det mennesker, med navn og ansikt. For dem er det en mager trøst at de er blitt færre, når de fortsatt er der.

Ser på listen at på Askøy var 3 % av befolkningen fattig i 2009. Det var 733 personer, 733 livssituasjoner. Som lokal politiker vil jeg gjerne vite hvem de er og hva de trenger for å få situasjonen sin lettet. Er det minstepensjonister som ser, på toppen av det hele, hvordan mange kommunale egenandeler øker? Gjelder dette småbarnsfamilier, gjerne med alene foreldre, med dårlige betalte jobb eller delstillinger? Er det innvandrere med dårlige forutsetninger i arbeidsmarkedet?

Uansett er det vår plikt å finne ut hvordan vi skal jobbe for å gi dem løsninger. Vi kan ikke si oss fornøyde så lenge det finnes noen som ikke ha det nødvendig for å leve et verdi liv. Vi må aldri glemme at færre fattige er... for mange.

Ok, vi prøver igjen...

Etter flere forsøk, må jeg bare innrømme at det ikke er lett å holde liv i en blogg. Tre ganger har jeg forsøkt å starte, og tre ganger at det sluknet stille. Vi prøver igjen...

Jeg må si at min beundring for de som klarer å holde bloggen gående har økt etter at jeg har tatt disse forsøkene. At jeg hittil ikke har klart det kan skylde enten at jeg har hatt alt for ambisiøse mål (den første gangen), eller at målene har vært alt for diffuse (de andre gangene). Dette gjør at akkurat nå vet jeg ikke hvilke mål jeg skal sette meg... om jeg skal sette meg noe mål i det hele tatt...

Jeg håper å kunne komme gjennom relativt ofte, og ta opp saker som opptar meg. Sannsynligvis blir det en mer markant lokal vinkling på bloggen. Jeg håper da at mange askøyværinger etter hvert finner veien og vil gjerne diskutere disse sakene med meg. Men det blir ikke bare lokalt, sånt at jeg håper at mange "ikke-askøyværinger" også vil diskutere med meg.

Jeg håper at denne gangen varer det. Og det det dukker opp mange interessante debatter. Det første avhenger av meg. Det andre, av deg og meg.

Hva er det i veien med diktatorene?

Jeg ser Mubarak holde tale til folket og kan ikke unngå å huske vitsen man visket (man turde ikke å snakke høyt om sånt...) i Spania i de siste dagene til Franco: Legen kommer mot sengen til den døende og sier: "Sire, alle statsrådene er her og vil se Dem" "Hva vil de?", spør Franco. I ferd med å begynne å grine, klarer legen så vidt å svare: "De vil se farvel til Dem". Franco løfter blikket, ser overrasket ut og spør: "Hvor skal de?"

Hva er det i veien med disse diktatorene? Hvilket kall mener de å ha fått, som gjør at de føler at de må frelse dem de undertrykker? Hva er det som gjør at de ikke hører, ser eller forstår det sammen som alle de andre hører, ser, eller forstår? Hvorfor vil de fortsette med en oppgave som de har påttat seg selv, og som de alle fleste ikke ønsker at de tar? Hvem har gitt dem makten til å snakke for folket, bestemme for folket, føle for folket?

Mine tanker og min solidaritet for alle de som akkurat nå kjemper i Tahrir-plassen for å gjøre verden litt friere.