De troendes vold

I den spanske avisen "El País" kunne man lese 29.07 denne kronikken, "De troendes vold". José Lázaro, professor ved Universidad Autónoma i Madrid lager en veldig bra analyse om fanatisme og vold. Jeg har oversatt artikkelen til norsk, fordi jeg mener at det forklarer godt det Norge opplevde for to år siden.

Med den blodige machete i hånden, går den troende som drepte en soldat i London fredelig til nærmeste kameraet og begynner å fremføre sin liste over klager: "Vi må angripe de som angriper oss, øye for øye og tann for tann. Jeg ber om en unnskyldning til kvinner som har må se dette, men kvinner i vårt land må også se mye ubehagelig ... ". Han skjuler ikke ansiktet med en finlandshette eller rømmer før politiet ankommer, som ETA-terroristene pleide å gjøre etter skuddet i nakken. Han har selvfølgelig ingen tvil, fordi han forsvarer den absolutte sannheten, som domstolene til inkvisisjonen og dommerne til Stalins tjeneste gjorde.

To bomber eksploderer under marathon i Boston. En islamist stikker en fransk soldat etter eksempelet fra London. En ung venstreorienterte troende blir drept av et slag i hodet påført av en ung høyreorientert troende i Paris. Den egyptiske hæren, nær den delen av landet som ønsker å gå inn i det tjueførste århundre, står mot muslimer som ønsker å vende tilbake til middelalderen, og blodige sammenstøt starter. Lenger tilbake, hutuer og tutsier, katolikker og protestanter i Nord-Irland, Ordine Nero og de Røde Brigader i Italia. Før holocaust og gulag ...

Ikke alle troende er mordere og ikke alle mordere er troende. Det finnes edle personer som bidrar til å forbedre verden med deres tro. Og det er vantro som dreper for økonomisk gevinst eller for å løse en personlig konflikt. Men, som Solzjenitsyn sa, kan enkelte forbrytelser gi bare et par dusin døde, men for å drepe tusenvis av mennesker, trenger man en ideologi. Og når en ideologi er skjermet mot rasjonelle argument, er gjennomsyret med emosjoner og blir kjernen i gruppens identitet, blir det det som kalles "trossystem".

Men den troende som, foran den blodige kroppen til offeret hans, går stille til et kamera for å beskylde den britiske hæren til å drepe muslimer, viser tydelig et vanlig trekk i disse lovbryterne: en overbevisning om eget uskyld. Det finnes ingen terrorist som ikke vurderer seg selv som offer (reell eller potensiell) av fienden som truer hans folk (eller deres religion, eller klasse, eller din stamme ...). Hver kriminell troende anser seg selv som rettferdig per definisjon. Det er også sant at de fleste av de kriminelle av andre typer (de som produserer mindre skala kvantitative ofre, men ikke alltid med mindre brutalitet) pleier også å ha ugjendrivelige begrunnelser: psykopaten beskylder sin far for voldshandlingen som har gjort (eller prestene på skolen, eller hodet som eksploderte), den tiltalte voldtektsmannen mener at kvinnen provoserte ham (eller ydmyket ham, eller foraktet ham), ...

Det er tre trekk i troen (i streng forstand av begrepet, ikke generisk) som gjør den spesielt farlig. Den første er kognitiv, siden det er ingen måte å sjekke om det du sier er sant eller usant (hvis det finnes, er det ikke tro lenger, men vitenskap eller logiske ideer, begge diskutable og foranderlige). Den andre er den følelsesmessige belastningen som den troende legger i troen og som gjør den elskelig eller forhatt, men aldri følelsesmessig nøytral. Det tredje er at troen har en tendens til å være den åndelige kjernen i gruppen som deler den og dermed skiller seg radikalt fra nabokommuner av "vantro", "rare" eller "barbarene". De tre trekkene sammen er det som forklarer den farlige tendensen som troen har til å bli først dogmer, så fanatisme og til slutt (i verste fall) i massakrer. Troen gjør at det bare er en sann troende den som er villig til å dø (og spesielt til å drepe) for Saken.

Når man åpner avisen hver dag, får man inntrykk av at man kommer til å bli spruttet av blodet spylt av en sann troende, selv om man aldri kan forutsi om bøddelen er høyre eller venstre orientert, mystisk eller materialistisk, … Så det ville være viktig å innse at den viktigste skolereformen vi bør vurdere er å stimulere til kritisk tenkning, sunn skepsis, fornuftig diskusjon og sekulære illustrasjon, som er de eneste vaksiner som kan beskytte mot de blodtørstige overbevisningene av sanne troende.

Første spansk motstand mot EU på gang?

Bilde fra www.deia.com

Endelig ser det ut som at noen i den venstre politiske siden i Spania begynner å reagere mot EU og deres urettferdigheter. Hittil har holdningen at krisen måtte bekjempes med en ukritisk "mer Europa". I dag har det dukket opp en situasjon som kanskje har fått noen til å våkne. 

Noe av det vanskeligste i den nåværende situasjonen i Spania nå er boligmarkedet. Mange familier (i fjor ca. 30 000) mister boligen sin fordi de ikke kan betale gjelden deres tilbake. I svært mange av disse tilfellene, er arbeidsledigheten en avgjørende faktor som har gitt dem en helt ny livssituasjon en den de hadde når de kjøpte boligen.

For noen uker siden kom den regionale regjeringen i Andalucia ut med et regelverk som tillater dem å ekspropriere bruken av boliger som bankene skulle overta fordi eierne hadde misligholdt gjelden (dette med noen betingelser). Det er sosialdemokratene (PSOE) og Forente Venstre (IU, SVs søsterorganisasjon i Spania) som har makten i Andalucia  Og det er faktisk IU som har Boligdepartementet. Siden de tok initiativet, har andre  regioner kommet med liknende forslag.

Den sentrale regjeringen (PP, konservativ) satte seg fort mot denne loven. Nå skal Finansministeren ha fått et brev fra Brussel hvor de ber om mer informasjon om den loven, i tilfelle den bryter betingelsene Spania aksepterte i fjor for å ta imot redningspakken til bankene (og som statsminister mente at det var ubetinget...). I dag har både presidenten (PSOE) og visepresidenten (IU) i Andalucia uttalt seg om dette og sagt at dersom brevet finnes, og Europa vil motsette seg dette, "er Europa ikke verdt noe".

Det kan være veldig interessant å følge med i de nærmeste dagene hvordan dette utvikler seg. Jeg håper at dette er startskuddet for er mer kritisk standspunkt fra venstresiden i Spania, noe jeg har savnet i snart 30 år. Det ville være gode nyheter for kampen mot urettferdige strukturer i EU.

Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Jeg ser at denne bloggen bare blir aktiv når frustrasjonen samler seg i meg. Jeg lover å bli litt mer positiv i fremtiden.

I disse dagene raser debatten om innføringen av tiggeforbud her i landet. Jeg blir mer og mer oppgitt. Tror vi virkelig at vi er så spesielle?

Vi har det veldig bra i Norge. Som samfunn har vi det bedre enn 99,93 % av verdens befolkningen, nemlig resten. Men tror vi at det er dette som er motor for at folk i nød kommer til Norge på jakt etter smuler av den velstanden? Det tror ikke jeg. Jeg tror at det er desperasjonen som er motor.

Desperasjon er noe av det verste man kan oppleve. Ordet stammer fra latin, og desperare betyr "oppgi håpet". Det vil si at når man er desperat, er det ikke bare at man opplever en fryktelig situasjon, men at man har gitt opp håpet med å kunne endre den situasjonen. Jeg har ingen tvil om at det er det som setter folk i bevegelse. Ikke etter noen mynter, men hovedsakelig etter håp. Det er ikke vår velstand som trekker dem, men deres mørke utsikter.

For bare to uker siden ble 94 personer stoppet av politiet da de forsøkte å krysse Gibraltarstredet... i leketøybåter. Er det velstanden i Spania som tiltrekker dem? Har de ikke hørt om situasjonen der, om den store arbeidsledigheten, om ungdommen som vandrer ut? De vet det. Men det er ikke det som trekker dem, det er ikke det som får dem til å sette livet på spill. Når man er desperat er ikke engang livet noe å beholde. Fordi man har gitt opp alt håp.

Vi må prøve å sette oss i de andre sine sko, lærer vi ungene da de er små; oppfør deg med de andre som du vil at de skal oppføre seg med deg... Jeg håper at vi klarer å se desperasjonen i øyene. Det er ikke behagelig, det tar på samvittigheten vår. Jeg kan gjerne tro at jeg har gjort meg fortjent til min skjebne. Men jeg er sikkert på at de ikke har gjort seg fortjent til deres.

Og når du ser desperasjonen i øyene, ikke glem at den siste resten av håp de har igjen ligger i de myntene i pappkrusen. Vil du slukke det også?