Bla, bla, bla

Stenseides statistikk

2011-11-27T12:45:00.001+01:00

Bilde: Rafael Cobo

Roald Steinseide (Frp og varaordfører på Askøy) overgår seg selv i sin iver etter å kutte i skolebudsjettet. Han har funnet en statistikk som i følge hans tolkning ser ut til å støtte den økonomiske behandlingen Frp, Høyre og Krf har gitt av askøyskolen i de siste årene. Jeg har hørt ham på talerstolen i kommunen, og lest i Bergens Tidende 24.11 at Askøy brukte i 2010 35,7 % av budsjettet til skolen, noe som er over gjennomsnittet av det våre sammenlignbare kommuner bruker.

Jeg vil ikke anklage Stenseide for å prøve å lure askøyværingene, så jeg velger å tro at denne misforståelsen skyldes uvitenhet. Min bekymring stammer fra at jeg har hørt dette argumentet brukt to ganger i løpet av de to siste dagene, og jeg er redd for at Frp, Høyre og Krf vil bruke dette for å skade askøyskolen enda mer. Derfor skal jeg prøve å forklare vår varaordfører hva hans feil bygger på.

Det burde ha ringt noen bjeller hos Stenseide når det i samme statistikken som han refererer til (KOSTRA-tallene 2010), står at Askøy bruker 3 453 kroner mindre per elev enn de samme kommunene han refererer til. Dette er visst ikke vesentlig for ham. Men selvfølgelig er det dette som er det viktige tallet. Det som Stenseide glemmer å si noe om er befolkningssammensetningen i Askøy kommune: 15,2 % av askøyværingene er i gruppen 6-15 år, mens i de andre kommunene er snittet bare 13 %. Det vil si at med samme befolkning så har Askøy 572 flere elever i grunnskolen enn en gjennomsnittlig kommune vi kan sammenligne oss med. Dette tilsvarer 20 klasser!

Det er ganske alvorlig at varaordfører på Askøy glemmer det faktum at nesten 30 % av askøyværingene er under 18 år, noe som i seg selv er en av de største utfordringene for Askøys økonomi.

Stenseide bør høre på hvordan foreldrene og profesjonelle på Askøy har tatt imot dette «fantastiske» skolebudsjettet som Frp, Høyre og Krf har dannet grunnlag til. Det er ikke lenger mulig å kutte mer i skolen, det er allerede kuttet til beinet og litt til. Man kan ikke se seg blind på statistikker som man tolker på sin måte, uten å se hele bildet. Virkningene av de kuttene som de har foretatt i de siste årene, har allerede gått ut over både barn og voksne.

Jeg håper at denne forklaring var klar nok for at Stenseide har sett tabben sin og glemmer den ”35,7 %- statistikken” for godt. Hvis det ikke hjalp, kan han gjerne spørre de gode pedagogene i askøyskolen om å få det forklart igjen. De kan sikkert klare å få han til å forstå, på samme måte som de klarer å organisere noe som ligner på en skolehverdag for våre barn med de knappe midlene de får tildelt av Frp, Høyre og Krf.

(Trykket i BT i dag)

Hente gullet hjem med Adeccoliga-budsjett

2011-11-15T09:41:00.001+01:00

Bilde: Rafael Cobo.

Situasjonen i askøyskolen er veldig vanskelig. Fire år med Høyre og Frp i styret har gjort at tilbudet blir stadig verre, og midlene knappe. Jeg mener at man ikke kan satse på en toppkvalitet i våre skoler og samtidig stenge pengekranen. Jeg er klar over at penger er ikke det eneste som skal til for å legge grunnlag til en god skole, men også at det er nesten umulig å få det til uten penger.

I dette innlegget i Askøyværingen går jeg gjennom problematikken.

Krise og fascisme i Europa: se mot Spania

2011-11-07T14:39:00.000+01:00

Mange ganger har vi sammenlignet den økonomiske krisen som vi opplever i dag med den som startet i 1929. En av de store konsekvensene til den krisen var oppblomstringen av fascismen i Europa. I dag bemerker SVs stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen risikoen for at fascismen stiger i de sterk kriserammede land i Sør-Europa. Det er klart at risikoen er stort i disse landene for at ekstremhøyretanker kommer stadig mer til synet. Når det gjelder dette, mener jeg Spania stiller i en veldig spesielt stilling.

Fedrelandet mitt opplever den økonomiske krisen på en måte som rammer spesielt folk flest. Opptrappingen i arbeidsledigheten. I følge de siste data som er offentliggjort, i dag er det i underkant av 5 millioner arbeidsløse i Spania, eller rundt 21,5 % av den aktive befolkningen. Ikke "de tusen hjem", men over 1,4 millioner husstander i Spania har alle sine medlemmer i arbeidsledighetens rekker. Langt over 40 % av de under 25 år har ikke noe arbeid eller utdanning å ta seg av.

Om dette ikke var nok for å drifte radikale krefter, opplever man denne situasjonen like etter en periode med stor vekst i økonomien. Den store veksten gjorde at innvandringen økte kolossalt i Spania i det forrige tiåret. Blandingen "økonomisk krise + økt innvandring" pleier å være det beste gjæringsmiljøet for høyreekstreme ideer.

Men det er noe som setter Spania i en veldig utsatt posisjon foran denne problematikken: det finnes ikke der noe sterk høyreekstrem parti. I vandringen fra diktaturet til demokratiet, på 70- og 80-tallet, klarte disse kreftene ikke å samle seg i et parti, og i dag finnes ikke i Spania noe parti som kan ligne på, for eksempel, Frankrikes Front National, eller Østerrikes FPÖ. Betyr dette at det ikke finnes ekstremhøyre krefter i Spania? Nei, overhodet ikke. Og det som kunne tolkes som en fordel, er paradoksalt nok, et stort problem for det spanske samfunnet.

Det finnes undersøkelser som viser at ca 90 % av de som identifiserer seg med det ekstreme høyre i Spania, stemmer Partido Popular. For dem som ikke er kjent med det spanske politiske livet, må man tilføye at Partido Popular blir sannsynligvis Spanias største parti etter valget 20. november, og at det ser ut som at de kan vinne med rent flertall.

Jeg skal ikke være så naiv som å si at Partido Popular er et ekstremhøyre parti. Men kalkylene viser at et sted mellom 2 og 3 millioner av de stemmene som PP kommer til å få den 20. (totalt 12-13 millioner), kommer fra dette miljøet. Og det er stemmer de ikke har råd til å miste dersom de vil vinne valget. Derfor må man holde en vanskelig balanse i PP: man skal komme seg langt nok til sentrumsposisjonene for å kunne vinne valget; samtidig må de 2-3 millioner stemmer mates med politisk næring som holder dem i nærheten av partiet. I en krise situasjon er dette et farlig spill.

For noen måneder siden var det lokalvalg i Spania. I for eksempel Badalona (drabantby til Barcelona, med over 200 000 innbyggere), vant PPs liste, med en første kandidat som brukte under valgkampen xenofobi som politisk våpen. Mange andre eksempler av radikalisering av den samfunnspolitiske debatten er lett å spore i de spanske media. Det er tydelig at disse kreftene er allerede i anmarsj i Spania.

"Og du skal se at alt er løgn..." .

2011-10-31T21:06:00.000+01:00

"Verás que todo es mentira...". "Og du skal se at alt er løgn...". Sånt begynner refrenget i "Yira, yira", en av de mest kjente argentinske tangoer. Noen linjer senere synges det:

Aunque te quiebre la vida

aunque te muerda un dolor

no esperes nunca una ayuda,

ni una mano, ni un favor.

Eller i fri oversettelse:

Selv om livet knekker deg,

selv om smerten gnager på deg,

vent aldri for hverken en hånd,

eller et hjelp, en tjeneste

Ikke noe særlig optimistisk, nei. Og ikke noe særlig tillit i menneskehetens støtte og solidaritet. Tangoen ble skrevet i 1931. Men hvis man ser på den økonomiske situasjonen som Argentina opplevde i starten av vår århundre, høres neste ut som at disse versene var bestilt for å beskrive den.

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en rapport som heter "The Argentine success story and its implications". I den beskrives det en situasjon som ikke er vanskelig å finne paralleller til i våre dager. I de siste årene på 90-tallet kom Argentina i en dyp økonomisk krise. Situasjonen kan lett sammenliknes med den som i dag oppleves i Hellas, og den som kan være på vei i Spania eller Italia. IMF holdt et hard grep på regjeringen, og tvunget den til å holde en stilling som bare forverret situasjonen.

Men i 2002 innså regjeringen at "alt er løgn", at de ikke kunne vente "hverken en hånd, eller et hjelp, en tjeneste": de rev seg løs fra IMFs kontroll, koblet mynten sin fra dollaren, gjorde alt mulig for å isolere deres økonomi fra omverdenen og jobbet som om de var alene i verden. Resultatet? Noen måneder senere begynte økonomien å vokse stabilt. For 2011 regner man en vekst til BNP på rundt 8 %. Ikke dårlig i disse krisetidene...

Når man i dag ser på situasjonen i Europa, må man nesten begynne å lure på om noen burde begynne på å ta "én argentinsk én". Det ser ut som at hjelpen som kommer fra Tyskland og Frankrike, om velment, er bare med på å gjøre situasjonen mer uholdbart for dem som hadde det dårligst fra før. Hellas synker stadig dypere, og drar med seg Spania og Italia. Hva som kan skje med hele EU dersom disse to store økonomiene rykker, er det ingen som tør å spå.

Argentina viste oss for 10 år siden at det finnes en vei ut av tunnelen. Men man må av og til ta sjanser og prøve alternative løsninger. Er EU i stand til å ta disse løsningene i dag? Jeg tviler på det. Det virker som at det Frankrike og Tyskland forsøker i dag, er å redde et system. Det er mye politisk prestisje lagt i denne prosessen. Og prisen man må betale for å redde systemet, er velferdsstaten.

Kanskje noe måtte vende blikket til Sør-Amerika, og se hvordan problemene ble løst i Argentina. Eller se nordover, og se hvordan krisen ble berget på Island. Men det er sannsynligvis man alt for sta til å gjøre...

Fields of Demeter: bondens verdighet

2011-10-27T21:41:00.000+02:00

For noen dager siden fikk jeg mulighet til å se filmen "Fields of Demeter" (Demeters åkrer), laget av Knut Krzywinski (Universitet i Bergen). For meg, som er vokst opp i jordbrukmiljøet, var dokumentaren en fantastisk opplevelse, et forsøk på å gi bonden verdigheten sin tilbake.

Dokumentaren er en del av et samarbeidsprosjekt mellom flere europeiske land, "Our Common European Cultural Landscape Heritage", som setter søkelys på bevaring av kulturlandskap i Europa. Filmen bygger på en tanke: det vi ser i dag i Europa er ikke noe annet enn kulturlandskap. Jordbruket har hele veien vært verktøyet for å utforme landskapet og temme naturen. Myten om Demeter, den greske fruktbarhetsgudinnen som måtte gi fra seg datteren Persefone til Hades i en tredjedel av året, og som i glede gir avlingene til mennesket når hun har datteren med seg, er røde tråden i filmen. Uten å påkalle meg rollen som filmspesialist, kan jeg ikke si noe annet enn at resultatet er vakkert. Prisene filmen har innkassert forteller i hvert fall at jeg ikke er alene om den vurderingen

Vi har lat boden sitte med "svarte per". I kampen for effektiviseringen har vi stjålet sjelen i deres arbeid, deres forhold til naturen. Vi ha tatt fra dem gleden av å være én med jorden og erstattet den med kald teknikk, og hast. I kampen for stadig billigere matvarer har vi forsøkt å kjøpe bondens verdighet med subsidier, og prøvd å fjerne dem fra "ulønnsomt" jord. I kampen etter profitt, har vi tatt fra bonden verdien av det den skaper, og gitt den verdien til meklere og selgere. I den situasjonen kan vi ikke blir overrasket om bonden kaster håndkleet. Når vi har tatt fra den sjelen, gleden, verdigheten, er det ikke rart at de bare gir opp. Da er skogen tilbake, utemmet, i det som en gang var fruktbar jord.

Vi må klare å snu denne trenden. Hades tar stadig større tak på vårt landskap, og det i grunn fordi vi har skubbet vekk fra åkeren de som hentet Persefone tilbake år etter år. Det som tok mange generasjoner å utforme, kan bli borte i løpet av bare noen få år. Om ikke det blir borte for alltid. Vi må vise bonden at vi setter virkelig pris på den jobben den gjør, gi tilbake sjelen, gleden, verdigheten.

I en verden hvor vi stadig mer fremhever de urbane verdiene, er det viktig å vende blikket mot jorden og de som jobber med den. Kanskje ikke dumt i det hele tatt å gjøre det på en følelsesladet måte, som Krzywinski gjør i "Fields of Demeter", appellere til det som er innerst inni hver av oss. Fordi vi alle er, på en måte, bondebarn.

Hva er Paris egentlig verdt...?

2011-10-17T22:00:00.002+02:00

Bilde: Rafael Cobo

Det fortelles at da Henrik av Navarra forsto etter hvert at han måtte konvertere fra protestantismen til katolisismen for å nå tronen og bli Henrik IV av Frankrike, skal han ha sagt "Paris er vel en messe verdt".

Det er ingen tvil om at dette i dag kan tas bokstavelig, og at hovedstaden i Frankrike er en av de flotteste byene i Europa. Men etter noen dager der, er det ikke det imponerende Eiffeltårnet, den fantastiske Notre-Dame katedralen eller det overdådige Versaillespalaset som har satt sterkest inntrykk på meg. Dette fikk jeg da jeg hadde vært i Paris i bare et par timer, og vi gikk en liten kveldstur i Opéra-kvartalet.

Dette strøket er et av de dyreste i Paris. Her er det ikke vanskelig å finne store, fancy butikker med firesifret beløp i prislappene (og vi snakker om euro; gang kronepris med åtte...). Her er det mulig å handle sko til 5 000 kroner (lurer fortsatt på om de kan gå selv...), og hoppe rett i en middag med østers. Der er det lett å få tilgang til alt det vi kobler med begrepet "velstand",så lenge lommeboken er fet nok, eller bankkortet er styrket av det riktige metallet.

Men der er det også mulig å se en av de mest bisarre kontraster jeg har vært vitne til. Når kvelden kommer og de store, fancy butikkene stenger for de pengesterke, blir inngangene brukt av dem som ikke har en bedre plass å overnatte. Disse inngangene blir overtatt av husløse med skumgummi madrasser og slitne ulltepper, som skubber alle sine eiendeler i handlevogner og som prøver å holde varmen beskyttet av de fete prislapper og de ransikre glassrutene.

Det er da spørsmålene dukker opp i hjernen, blandet med skam og fortvilelse: Hva er vår verden, sånn som vi har skapt den, egentlig verdt? Hva eller hvem avgjør at noen av oss er verd å komme inn i butikkene om dagen, mens andre må nøye seg med å sove vakt utenfor om natten? I hvilken retning fører vi vårt samfunn for at disse forskjellene kan finne sted?

Forskjellene blir stadig større i Europa. Dette er det ingen tvil om. Vi har skapt et system som gjør at for at noen få kan klatre langt opp, må mange holdes langt ned. Og avstandene bare øker og øker. Vår verden har ressurser nok for alle, men vi har bestemt at disse ressursene ikke skal fordeles jevnt. Snart blir vi 7 milliarder mennesker, men vi har ordnet det sånt at noen få av dem skal holde kontrollen med å styre fiktive verdier som sier at de er "rike", mens en stor andel få på seg lappen "fattige".

I disse dagene er det mange som inntar gatene over hele verden for å protestere mot dette. Vår verden er i fullstendig krise, og mange etterhvert forstår at det er en unik mulighet til å forandre den. Strukturelle misdannelser trenger strukturelle løsninger. Og ingen kan være i tvil at et system som skaper disse forskjellene har strukturelle misdannelser.

Hva er Paris (og resten av vår verden, sånt som vi kjenner den...) egentlig verdt?

Eldresaktt

2011-10-16T18:23:00.001+02:00

Bildre: Endre Hovland

Under hele valgkampen har SV blitt angrepet av Høyre og FrPfordi vi har vært ærlige og sagt at Askøy sårt trenger å øke inntektene og atvi derfor dessverre ser det som nødvendig å innføre eiendomsskatt. Vi visste atvi ikke kom til å være de mest populære med dette forslaget, og sannsynligviser det mange som ikke har stemt på oss på grunn av dette. Men det tok ikke langtid før de første bevisene på at vi hadde rett er kommet.

Det er ikke gått mer enn tre uker etter valget førposisjonen på Askøy ønsker å øke de eldres egenandeler. For å bruke Frpterminologi er dette et typisk eksempel på "skjult skattelegging".

SV stemmer i mot dette forslaget da det direkte er å sugemer penger ut av lommeboken til eldre. Det blir feil å ta ytterligere betalingfor disse særdeles gode og viktige forebyggende tjenestene i kommunen vår.

Egenbetalingene på Askøy er allerede svært høye i forholdtil f.eks. i Bergen. Trygghetsalarm koster der 744 kr per år for de med lavinntekt og 1488 kr per år ellers. På Askøy koster de nå 1793,- og dette vil mannå øke til 2160 kr per år.

Dagsenter koster i Bergen 68 kr per dag inkludert frokost,middag og transport. På Askøy må de eldre, i tillegg til 68 kr per dag, betale65 kr per middag, og nå blir det også foreslått å ta betaling for transport.

Med en gang vi begynner å snakke om eiendomsskatt, brukerman som skrekkeksempel minstepensjonisten som bor alene i en nedbetaltenebolig. Vi snakket da om én tusenlapp i året, og ble anklaget om å værehjerteløse… De som anklaget oss, skal nå sørge for at den samme pensjonisten nåmå bruke over 2000 kroner i året i transport til dagsenter, og ytterligerenesten 400 kroner i økt avgift for trygghetsalarmen. Vi kaller detteELDRESKATT, og er sterk i mot det!

Færre fattige er... for mange

2011-10-10T23:19:00.000+02:00

Bilde fra www.dn.no

Kommunal rapport viser til grunnlagsmaterialet til statsbudsjettet og skriver at antall fattige har gått ned med 12 % på ett år. Det er ingen tvil om at dette er gode nyheter. Det blir gjort i dag mye arbeid for en mer rettferdig fordeling i samfunnet, og det er viktig at forskjellene ikke blir større. Det er nok å ta en titt ut i Europa for å se konsekvensene til større forskjeller i samfunnet.

Likevel kan vi ikke sovne. Dette er en god utvikling, men kan dessverre fort reverseres. Kampen mot fattigdommen og urettferdighet i samfunnet tapes med en gang man fjerner fokus fra problemet.

Og vi skal ikke glemme at bak tallene finnes det mennesker, med navn og ansikt. For dem er det en mager trøst at de er blitt færre, når de fortsatt er der.

Ser på listen at på Askøy var 3 % av befolkningen fattig i 2009. Det var 733 personer, 733 livssituasjoner. Som lokal politiker vil jeg gjerne vite hvem de er og hva de trenger for å få situasjonen sin lettet. Er det minstepensjonister som ser, på toppen av det hele, hvordan mange kommunale egenandeler øker? Gjelder dette småbarnsfamilier, gjerne med alene foreldre, med dårlige betalte jobb eller delstillinger? Er det innvandrere med dårlige forutsetninger i arbeidsmarkedet?

Uansett er det vår plikt å finne ut hvordan vi skal jobbe for å gi dem løsninger. Vi kan ikke si oss fornøyde så lenge det finnes noen som ikke ha det nødvendig for å leve et verdi liv. Vi må aldri glemme at færre fattige er... for mange.

Ok, vi prøver igjen...

2011-10-10T22:25:00.001+02:00

Etter flere forsøk, må jeg bare innrømme at det ikke er lett å holde liv i en blogg. Tre ganger har jeg forsøkt å starte, og tre ganger at det sluknet stille. Vi prøver igjen...

Jeg må si at min beundring for de som klarer å holde bloggen gående har økt etter at jeg har tatt disse forsøkene. At jeg hittil ikke har klart det kan skylde enten at jeg har hatt alt for ambisiøse mål (den første gangen), eller at målene har vært alt for diffuse (de andre gangene). Dette gjør at akkurat nå vet jeg ikke hvilke mål jeg skal sette meg... om jeg skal sette meg noe mål i det hele tatt...

Jeg håper å kunne komme gjennom relativt ofte, og ta opp saker som opptar meg. Sannsynligvis blir det en mer markant lokal vinkling på bloggen. Jeg håper da at mange askøyværinger etter hvert finner veien og vil gjerne diskutere disse sakene med meg. Men det blir ikke bare lokalt, sånt at jeg håper at mange "ikke-askøyværinger" også vil diskutere med meg.

Jeg håper at denne gangen varer det. Og det det dukker opp mange interessante debatter. Det første avhenger av meg. Det andre, av deg og meg.

Hva er det i veien med diktatorene?

2011-02-10T22:23:00.003+01:00

Jeg ser Mubarak holde tale til folket og kan ikke unngå å huske vitsen man visket (man turde ikke å snakke høyt om sånt...) i Spania i de siste dagene til Franco: Legen kommer mot sengen til den døende og sier: "Sire, alle statsrådene er her og vil se Dem" "Hva vil de?", spør Franco. I ferd med å begynne å grine, klarer legen så vidt å svare: "De vil se farvel til Dem". Franco løfter blikket, ser overrasket ut og spør: "Hvor skal de?"

Hva er det i veien med disse diktatorene? Hvilket kall mener de å ha fått, som gjør at de føler at de må frelse dem de undertrykker? Hva er det som gjør at de ikke hører, ser eller forstår det sammen som alle de andre hører, ser, eller forstår? Hvorfor vil de fortsette med en oppgave som de har påttat seg selv, og som de alle fleste ikke ønsker at de tar? Hvem har gitt dem makten til å snakke for folket, bestemme for folket, føle for folket?

Mine tanker og min solidaritet for alle de som akkurat nå kjemper i Tahrir-plassen for å gjøre verden litt friere.

Finanskrise på 1-2-3

2010-12-18T17:58:00.005+01:00

Den spanske tegner Forges kom denne uken med denne tegningen, hvor han forklarer på 1-2-3 finanskrisen vi opplever. Det ble publisert i "El Pais". Her kommer oversettelsen:

1. Jeg fant et hus som jeg likte.

2. Banken sendte deres taksmann, som takserte huset.

3. Banken ga meg lån for å kjøpe huset, selv om det visste om min økonomiske situasjon.

4. Jeg betalte til jeg ble arbeidsledig.

5. Jeg sa til banken at siden jeg ikke kunne betale, kunne de overta huset.

6. De sendte deres taksmann, den sammen, som da takserte huset til halv pris.

7. Sammendrag: Jeg har ikke hus, og dessutten skylder jeg 180000 euro til banken, som er beløpet deres taksmann overpriset huset, og de godtok.

Det vil si: de spekulerer og jeg er den skyldige…

Det er så reelt at det er tragisk...

Båten blir til mens vi ror

2010-11-20T07:42:00.002+01:00

La meg starte med et Marx-sitat: "Dette er mine prinsipper. Dersom du ikke liker dem, har jeg andre." Humor kan være på sin plass når man skal skrive om prosessen med nytt prinsipprogram for SV, så derfor et sitat av Groucho Marx. SV har siden 2006 vært i en identitetskrise. Vi har møtt på og vært nødt til å tilpasse oss underveis. Til dette har vi verken hatt en sterk nok tradisjon eller nok erfaring. Ja, båten har nærmest blitt til mens vi har rodd. Noe som jo slett ikke er lett og følgelig har skapt betydelig slitasje i partiet.

Når nå det nye prinsipprogrammet skal lages, så er det viktig at den identitetskrisen avklares. Vi må finne vår egen definisjon av hvem vi er, hvor vi vil, og hvordan vi skal få det til. Vi trenger en åpen debatt i partiet, for å finne svar til disse spørsmålene. Vårt samfunn forandrer seg i vanvittig tempo. Nå er vi for eksempel vitne til en av de verste økonomiske krisene på 70 år, like etter noen år med voldsom vekst. Det er ikke lett å forankre prinsipper i en så forandelig verden. Vi trenger en god historisk analyse som ser utviklingen i et lengre perspektiv som får fram det viktigste linjene. Vi trenger ikke enda et arbeidsprogram med appellative setninger. Vi trenger et prinsipprogram som gir grunnlag til langvarig prosjekt og som kan gi svar til utfordringene som etter hvert vil dukke opp.

Jeg håper derfor SVs medlemmer, tillitsvalgte og lag vil sende inn mange alternative forslag til det utkastet som er presentert av komiteen og dens leder Bård Vegar Solhjell.

Her kan du lese forslaget til Prinsipprogram

Klima og mat

2009-11-16T23:43:00.005+01:00

Denne uken arrangerer FAO et toppmøte om matsikkerhet. Ban Ki Moon har vært tydelig når han har snakket om mattilgangproblem som en flersidig problem: "There can be no food security without climate security, (...) If the glaciers of the Himalaya melt, it will affect the livelihoods and survival of three hundred million people in China and up to a billion people throughout Asia". Man kan begynne å lure på hva USA og Kina tenker når de dommer Københavnmøte til fiasko.

Det er ikke bare CO2, klimakvoter, to eller fem grader opp, man skal diskutere. Man skal fastsette fremtiden til mange millioner mennesker. Man kan domme dem til en usikker fremtid, til flykt, til død. Over en milliard mennesker sulter allerede i verden. Resultatene fra toppmøtet i København bestemmer om det talle skal vokse, eller om man har mulighet til å halvere den, som man har satt seg som mål.

Etter at USA og Kina har trukket seg tilbake, trenger vi land som kan stå frem å ta draget. Det er tvilsomt at India skal erstatte Kina når det gjelder å ta initiativet. Igjen har vi EU og Brasil. De er sannsynligvis det siste håpet å få noe spiselig ut av toppmøtet.

Ellers er det du og meg... "One move for just one dream".

Utvist fra eget land

2009-11-15T16:35:00.005+01:00

I går ble Aminatou Haidar (42) utvist fra eget land. Aktivisten, også kjent som "Vest-Saharas Gandhi" ble utvist fra El Aaiun i går, to dager etter å ha bli pågrepet av det marokkanske politiet. Haidar skal ha nektet å fylle opp dokumentene som kreves for å komme inn i landet. Dette blir nektet av den spanske journalisten Pedro Barbadillo, som i følge El Pais skal ha sett henne fylle skjemaet opp. Haidar en nå i flyplassen i Lanzarote (Kanariøynene), og kan ikke fly tilbake til Vest-Sahara fordi myndighetene i Marokko har tatt vekk passet hennes.

Aminatou Haidar er sannsynligvis den mest kjent aktivisten for en fri Vest-Sahara. Største delen av dette territoriet er siden 1975 (da det ble forlattet av Spania), okkupert av Marokko. Viktige mineraleressurser har gjørt at Vest-Sahara er i dag den siste koloni i Afrika. I flere tiår er det blitt krevd at man skulle holde en folkeavstemning for å vise folkets ønske til å bli en selvstendig stat. Marokko har konsekvent nektet denne muligheten. EU-landene generelt, og spesielt Spania (som har et historisk ansvar i denne konflikten), har ikke vært villige til å ofre et godt forhold til Marokko (fiskeriressursene til det nord-afrikanske landet er veldig viktige for Europa). Presset fra disse landene for å løse denne situasjonen har derfor vært minimalt. Man risikerer at denne konflikten blir glemt, og at situasjonen til Saharafolket forblir uendret.

Aminatou Haidar har kunngjort at hun skal starte en sultestreik i Spania i kveld, til hun får lov å komme tilbake til El Aaiun. La oss håpe at dette setter konfliktet på kartet, og at det internasjonalle samfunnet øker sitt engasjement for å løse denne situasjonen. For 60 år siden fikk Gandhi resultater for sine ikkevoldelige aksjoner.

One move for just one dream...

2009-11-14T11:39:00.003+01:00

"La canción del verano" (sommenrens hit) er en kjent fenomen i Spania. Vanligvis dreier det seg om intetsigende sanger, med dårlige melodier, som turister over hele Europa kan gjenta selv i den mest påvirkede tilstanden. Bomba, Asereje, Macarena,... eksemplene er mange, og like skammelige alle sammen.

I år har det vært noen annet. Macaco, en multikulturell band fra Barcelona, ledet av Daniel Carbonell, har slått til med "Moving", en sang som snakker om personlig engasjement og håp. "People, all the people moving! One move for just one dream".

Den delen av teksten som er på spansk sier mer eller mindre dette:

Tiempos de pequeños movimientos...
movimientos en reacción
Una gota junto a otra hace oleajes,
luego mares...océanos
Nunca una ley fue tan simple y clara:
acción, reacción, repercusión
Murmullos se unen forman gritos,
juntos somos evolución

Tid for små bevegelser
bevegelser som reaksjon.
En dråpe ved siden av en annen lager en bølge,
så en sjø, da havet...
Aldri før har en lov vært så enkel og tydelig:
aksjon, reaksjon, konsekvens.
Mumlinger samler seg og blir til skrikk,
alle sammen er vi utvikling.

Escucha la llamada de "Mama Tierra",
cuna de la creación
Su palabra es nuestra palabra,
su "quejío" nuestra voz
Si en lo pequeño está la fuerza,
si hacia lo simple anda la destreza
Volver al origen no es retroceder,
quizás sea andar hacia el saber

Hør ropet fra "Mor Jord",
skapelsens vugge.
Dens ord er vårt ord,
dens klage er vår stemme.
I det som er liten finnes vår styrke,
i det som er enkel finnes vår dyktighet.
Å komme til starter er ikke å rygge,
kanskje er det å gå mot visdommen.

I disse tidene hvor man ofte snakker om de store avgjørelsene, om de store møtene, om de store lederne, kanskje er det lurt å ikke glemme den rollen som du og jeg spiller, det du og jeg kan gjøre, det du og jeg kan forandre...

Crunch time on Afghanistan.

2009-10-30T14:14:00.005+01:00

"It is crunch time on Afghanistan, so here’s my vote: We need to be thinking about how to reduce our footprint and our goals there in a responsible way, not dig in deeper. We simply do not have the Afghan partners, the NATO allies, the domestic support, the financial resources or the national interests to justify an enlarged and prolonged nation-building effort in Afghanistan." I hans artikkel i går i The New York Times tar Thomas L. Friedman ordet for å be president Obama om å ikke bygge opp USAs engasjement i Afghanistan. Det er viktig at stadig flere stemmer reiser seg der og ber om å avslutte galskapen.

"When the moderate silent majorities take ownership of their own futures, we win. When they won’t, when we want them to compromise more than theydo, we lose", skriver Friedman. Det er den følelse av at bare det som ikke starter hos den lokale befolkningen, blir en fiasko etterhvert.

I flere år har NATO kriget i Afghanistan. Vi unnskylder vår deltakelse i denne krigen med humanitære grunner, men det blir etter bvert en humanitær katastrofe som blir resultatet. President Obama har nå en gylden mulighet til å gjøre seg (litt mer) fortjent til Nobels fredspris, om det er på etterskudd.

Én av seks

2009-10-13T22:35:00.003+02:00

Vi sitter hjemme og leser avisen; mine to barn leker med to venner: én av oss... Jeg sitter på teammøte på skolen; tolv kolleger diskuterer: to av oss... 29 elever hører på meg mens vi snakket om nervesystemet: fem av oss... Ser på fotballkamp; 22 spillere, dommerne: 4 av dem... Vi er 15 300 tilskuere på Brann stadion: 2 550 av oss...

Tallene fra FAO tåler lite diskusjon. "World hunger is projected to reach a historic high in 2009 with 1 020 million people going hungry every day" Det vil si at ca én av seks personer i verden sulter.

I september 2000 satte FN seg Tusenårsmålene. Der heter det at innen år 2015 vil man "halvere den andel av verdens befolkning som har en inntekt mindre enn 1 dollar pr dag og den andel mennesker som lider av sult". Tiden renner. Det er allerede gått ni år av femten, over halvparten, og verden holder på å fortsette å slå dramatiske rekorder. For første gang i historien er det blir det i år over en milliard mennesker som sulter. Én av seks.

Vi bor i Norge. Verdens beste land å leve i, i følge FN. Mye av det som for oss er et selvsagt, er for mange et mål, og for mange flere en uoppnåelig drøm.

1,02 milliarder mennesker i verden må kjempe hver dag for å få deres mest grunnleggende behov dekket. Dette er flere enn innbyggerne i USA, Kanada og UE tilsammen. Av de 1,02 milliarder er sannsynligvis veldig få så nært som jeg antydet i starten av denne posten. Men vi må ikke miste dem av synet for det. Vi må ikke miste perspektivet. De er verken tall eller statistikk. De finnes, et sted...

Dagen 30 trøndere sang Brannsangen... i Praha

2009-10-11T21:09:00.003+02:00

Min kone og meg koste oss stort i U Kalicha, en tradisjonsrik restaurant i Praha, hvor Jaroslav Hasek var stamkunde og plasserte noen scener i sin berømte roman "Den tapre soldat Svejk og hans eventyr i verdenskrigen". Tone hadde allerede merket seg at to store bord som var bak henne var fylt med nordmenn. Plutselig skjedde det: 30 mennesker begynte å synge "Å Rosenborg...".

Dette var ikke noe vi kunne la gå forbi i stillhet. Mens de sang, vekslet vi noen få ord, og med en gang de ble ferdige, reiste vi oss, en jente fra Bergen (som for øvrig ikke har vært på Stadion i mange år...) og en adoptiv vestlending født i Spania (som har partoutkort...), og sang de første linjene til "Den tolvte mann"... Blod er kjukkere enn vann...

Vår modig innsats ble roset med applaus ikke bare fra de to bordene, men fra hele salen. Noen minutter senere kom hovedpremien: de tretti trøndere begynte å synge igjen. Men nå var det andre toner: "By'n er Bergen og laget e' Brann...". Det lever jeg mange år på. Dette var verdt flere seriegull, mange skuffelser, og mange dårlige kamper. Den dagen jeg fikk gåsehud av å høre Brannsangen langt fra Stadion, i Praha... og på trøndersk.

Det store paradokset i Svalbard

2009-10-03T18:39:00.004+02:00

I de siste dagene har Greenpeace aksjonert i Svalbard for å sette fokus på kullproduksjonen. Flere aktivister plasserte seg på fredag flere steder i anlegget og ble der natten over, opplyser VG.

Man vil peke mot et stort paradoks: kull som blir eksportert til europeiske kullkraftverk (mellom 2,5 og 4 millioner tonn i året), er med på å forsterke klimaendringene som holder på å ødelegge Arktisk. Overraskende nok heter det i websiden til Store Norske Spitsbergen (firma som driver gruven i Svalbard) at Norges målsetting er at ”øygruppen skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder. Dette er en målsetting Store Norske slutter opp om, og konsernet arbeider aktivt for at kullproduksjonen i minst mulig grad skal påvirke den unike Svalbard-naturen”. I det store og det hele er de med på å få hele økosystemet til å kollapse.

Gruven Svea Nord blir sannsynligvis tom i 2014, men det er sannsynlig at det blir nye konsesjoner i Svalbard. Stortinget må bestemme dette i løpet a 2010.

Kull er i dag det største klimatrusselen: det står bak en tredjedel av CO2-utslippene i verden, og 40 % av elektrisiteten i verden produseres i kullkraftverk, i følge Greenpeace. Man må definitivt snu dette. Å rette oppmerksomheten mot Svalbard ville ha en stor symbolsk verdi. Norge kan ikke prøve å ha en ledende rolle i kampen mot klimaendringene og oppleve dette paradokset i eget territorium.

Masken av!

2009-09-29T20:26:00.003+02:00

"Nos están botando los portones; en estos momentos, nos están botando los portones" (De sparker dørene ned; akkurat nå holder de på å sparke dørene ned). Med disse dramatiske ord starter det siste halvminutet i sendningen til Radio Globo i Honduras. Denne radiokanalen hadde hele tide holdt seg løjal mot Manuel Zelaya, den demokratiske presidenten i Honduras. Zelaya ble avsatt i et statkupp i juni. Her kan du høre de siste sekundene av sendingen

Mange forsøkte da å bortforklare kuppet. I deres standspunkt var det selveste Zelaya som var den direkte årsaken til aksjonen. Det ble neste legitimert at presidenten ble tatt midt på natten, i pysjamas, og send i et fly ut av landet. Noen mente at dette var måten de hadde å redde demokratiet.

Nå går masken av. Ytringsfriheten krenkes. Ikke bare Radio Globo, men også tvkanalen Canal 36 ble stengt i går av hæren. De var ikke enige med handlingen, og turde å stå frem. Nå er de satt i stillheten.

Hvor er de som forsvarte statskuppet i juni? Mener de fortsatt at dette skulle redde demokratiet?

Radio Globo fortsetter likevel å sende online. Godt at internett også bidrar til ytrinsfriheten.

Lærer vi aldri?

2009-09-28T23:09:00.003+02:00

Skriver Berge Furre i sin bok "Norsk historie 1914-2000" (Det Norske Samlaget, Oslo, 2004, s. 41):

Bankane var intersserte i å auka utlåna i gode tider. Det vart investert livleg i krigsåra og like etter, i industri som i jordbruk. Kommunane tok tunge lyft for å byggja kraftverk og skaffa elektrisitet. Da krisa kom med store prisfall frå 1920, vart det vanskeleg å betala renter og avdrag. Bankane lei tap, større enn reservane tillet, og kom i krise. Bank etter bank truga med å stengja og melda seg konkurs.
Rygg [red.am. daværende statsminister] såg seg altså nøydd til å stø bankane for å unngå fullt samanbrot i næringslivet...

Berge Furre skriver dette om den store økonomiske krisen i Norge i 1920. Men med små endringer, kunne beskrive situasjonen som vi opplevde for ikke så lenge siden. Likevel fortsetter vi å tro at det som skjer nå er noe nytt, at kapitalismen kan lappes og en liknende krise aldri igjen kommer til å finne sted... Lærer vi virkelig aldri?

EN NY TRAGEDIE

2009-09-21T22:27:00.003+02:00

I følge FAO kan verden være på vei til en ny tragedie: ca. 20 millioner mennesker i Øst-Afrika er allerede avhengige av mathjelp, og situasjonen kan bli forverret i den nærmeste fremtiden. Ekstremt tørke, kombinert med konflikter i området gjør situasjonen der veldig usikker. I tillegg til det kan El Niño, som pleier å komme på slutten av året med kraftige nedbør, gjøre vondt verre. Uganda, Kenya, Sudan, Etiopia og Somalia kan bli rammet av katastrofen.

Verden må ta tak i dette før det blir for seint. Dersom våre land gir en brøkdel av det som er brukt for å redde bankene i finanskrisen, kan katastrofen være hindret. En gang for alle må vi slutte å føle at vi er verdens navle, og tro at våre problemer er de største. Vi må agere før våre samvittigheter blir vant til tragediens bilder.

Aldri gi opp!

2009-09-20T19:17:00.004+02:00

For noen år siden fikk jeg dette bildet. Jeg synes at det illustrerer veldig fint staheten, det med å kjempe til siste pustetrekk. I går fikk jeg bevis på at det er folk som aldri gi opp. Jeg fikk besøk av to Jehovas vitner.

Begge to var spansktalende (den ene fra Peru, den andre fra fedrelandet mitt), og sto ved inngangen min og spurte om de kunne snakke litt med meg. Jeg hadde ikke noe imot å pusse opp litt i grann de gamle teologikunnskapene mine, men ville ikke ha en veldig lang samtale med dem. Derfor gikk jeg hardt til verks med argumentene som tidligere har hjulpet meg til å avslutte disse samtalene fort.

• Vi har ikke grunnlag til å diskutere, siden vi ser Bibelen på to vidt forskjellige måter. Jeg kan ikke lese Bibelen som en historiebok, eller en vitenskapsbok, noe de gjør. Bibelen ble skrevet av mennesker som tolker deres opplevelser fra troen; Gud har ikke diktert Bibelen til menneskene. Den må tolkes fra tiden og kulturen den er skrevet på.

• For meg er det helt uvesentlig hva som skjer med meg når jeg er død. Det er her jeg må kjempe for en bedre verden.

• Jeg vet at denne verden skal slutte… sannsynligvis om flere millioner år, når solen blir tom for drivstoff og slutter å sende oss energi. De tegnene som Jesus setter i evangeliet på at dommedagen nærmer seg var tusen år gamle da han sa dette, og har vært gjeldende i to tusen år til siden da.

Enhver skulle ha forstått at en sosialistisk teolog ikke er den letteste bytte. Men det gjorde ikke mine to gjester. De fortsatte, og fortsatte, selv om de sa flere ganger: ”Vi vil ikke stjele mer tid av Dem”. Blad ble tatt opp og pakket ned om igjen. Jeg trodde at de hadde forstått at det var bortkastet å gi med noe. Til slutt fikk jeg bok, noe som bare er for viderekomme (forsto jeg). Tviler voldsomt på at jeg finner tid. Jeg forsøkte å stenge teologiske dører så godt jeg kunne. Men så kom spørsmålet som gjorde at jeg mistet tålmodigheten: ”Kunne vi få mobilnummeret ditt, for å holde kontakt?” Som sagt, never EVER give up!

Min kone blir mobbet av Facebook

2009-09-19T11:14:00.003+02:00

Ja, du leste riktig. Det er ikke et nytt eksempel av mine problemer med preposisjonene. Min kone blir ikke mobbet VIA Facebook; min kone blir mobbet AV Facebook. Hun er ute, fjernet fra det gode selskap. Og alt på grunn av navnet hennes. Du som jobber i barnehage vet hvor viktig det er å ikke ha feilt navn. For Facebook også.

For noen dager siden da hun forsøkte å logge seg inn, fikk hun den grufulle beskjeden:

” Brukerkontoen er deaktivert
Brukerkontoen din har blitt deaktivert. Hvis du har noen spørsmål eller bekymringer, kan du besøke vår FAQ side her.”

Store bekymringer hadde hun for så vidt ikke, men hun ville gjerne vite hvorfor hun hadde blitt kastet ut fra sitt eget nettverk. Der stoppet hjelpen på norsk. På engelsk fikk hun endelig en forklaring av hvorfor kontoen var deaktivert.

”Your account was disabled because the name it was registered under was a fake name”

Hva for noe? “Fake name”? Jeg må innrømme at kreativiteten til svigerforeldrene mine var vel aktiv da de kalte datteren for Tone Lone. Riktignok satt de ”Kristin” mellom de to velklingende ord, men dette ble fort glemt av alle. Ingenting morsommere enn et navn med rim. Hvilken fotballsupporter husker ikke keeperlegenden Gianluca Pagliuca?

Til tross for dette har Tone Lone klart å komme seg gjennom livet uten varige mén (dersom man ikke betegner meg som ”et varig mén”…). Ingen mobbing på skolen, i vennekretsen, alt fint. Men nå kommer Facebook, i hennes voksenalder, og utestenger henne.

Ikke bare bare dette her. Plutselig har hun mistet kontakten med vennene sine, i hvert fall dem av ”den virtuelle sorten”. Hun er alene i gigabyttejungelen, uten noen å søke hjelp hos. Facebook er slem.

Tone Lone har på nytt søkt asyl hos Facebook. Men nettverket er nådeløst:

”At this time, we cannot verify the ownership of the account. Please reply to this email with a scanned image of a government-issued photo ID (e.g., driver's license) in order to confirm your ownership of the account.”

Det vil si at uten identitetsdokumenter har hun ingenting å gjøre i Facebook. Du slipper ikke inn uidentifisert, eller med ”fake name”. Selv om hun har hett ”Tone Lone” siden hun var liten. Facebook har bestemt at det ikke går.

Stakkars Tone Lone,… min kone… Ikke le, du!

"Sure as the sunrise"

2009-09-17T20:39:00.004+02:00

14. juni er datoen. Den gamle helten kommer igjen til Bergen. Billetten er ordnet. Den dagen, fra klokken 19.30, er det bare å stoppe verden, fordi jeg er opptatt.

Mark Knopfler kommer igjen. En artist som har eldet med verdighet. Og det samme har gjort musikken hans. Gamle slagere fra tidlig på 80-tallet har modnet. Og de nye passer likedan til sofa og kaffe.

Noen ganger i karrieren har han flørtet med keltiske toner. Nå høres det ut som at han kjører fult inn. Her kan du høre forsmaken av hans nye plate "Get lucky"

Den gamle reveren kommer tilbake. Og jeg er allerede i ekstase, selv om det er ennå 9 måneder igjen. Minus 3 dager.

Ticket to heaven?

2009-09-16T17:40:00.003+02:00

I går kom det seks marokkanere til Spania via Gibraltarstreden. Dette i seg selv er ikke lenge en nyhet. Hundrevis av mennesker setter sine drømmer i en båt hvert år for å nå paradiset i Europa. Det er vår tids versjon av "the ticket to heaven".

Det ene som gjorde denne saken spesiell var at det dreide seg om en oppblåsbar gummibåt av den typen man bruker som leketøy i stranden. Vi må huske at vi snakker om en tur på minst 14 km i åpen sjø, i en av de tettest trafikkerte områder i verden. Jeg kan tenke meg effekten som en liten båt ville gjøre på en supertank i en kollisjon...

Likevel ville dette kunne ses som en anekdote, hvis det ikke var fordi den eldste av passasjerene i båten var 16 år gammel. Resten var 10 og 11.

Det er vanskelig å forestille seg hva kan få barn til å starte en reise av den typen. Forhåpentligvis ligger bakgrunnen i mer eller mindre pyntede historier om livet i Europa; historier som vekker eventyrlysten hos barna, og som kan sende dem til sjøs.

Og jeg sier forhåpentligvis fordi det kan også være at grunnen ligger i å ha sett desperasjonen i øyene; å være klar fra tidlig alder om at fremtiden er kort og dårlig; å ha mistet alt håp før man vet hva å håpe betyr. Dette ville være en tragedie for vår verden.

Etterhvert må vi forstå i vår verden at man kan ikke bake kake med naboens ingredienser, vise kaken til hans sultne familie og, til slutt, sende noen smuler ned til dem, når man allerede har spist over ende. Vi kan ikke kritisere naboen dersom han etterhvert bestemme seg for å flytte hos oss for å få sin del av kaken... eller sender ungene for at i hvert fall de overlever.

En ny blogg

2009-09-15T20:30:00.000+02:00

Det blir en ny blogg. Her skal jeg lufte ut tankene mine… og håper at du vil kommentere dem. Jo flere som tenker sammen, jo bedre.

Det blir litt av alt: politikk, musikk, kultur,… eller bare livet.

Husk at det er ikke Henrik Ibsen som skriver her. En spanjol som forsøker seg på en blogg på norsk… Du skal ikke være alt for kresen for rettskrivning. Men jeg lover å gjøre mitt beste.

Jeg håper å treffe deg her mange ganger. Og at du kommer med mange kommentarer, ris og ros.

Snakkes.