Crunch time on Afghanistan.

"It is crunch time on Afghanistan, so here’s my vote: We need to be thinking about how to reduce our footprint and our goals there in a responsible way, not dig in deeper. We simply do not have the Afghan partners, the NATO allies, the domestic support, the financial resources or the national interests to justify an enlarged and prolonged nation-building effort in Afghanistan." I hans artikkel i går i The New York Times tar Thomas L. Friedman ordet for å be president Obama om å ikke bygge opp USAs engasjement i Afghanistan. Det er viktig at stadig flere stemmer reiser seg der og ber om å avslutte galskapen.

"When the moderate silent majorities take ownership of their own futures, we win. When they won’t, when we want them to compromise more than theydo, we lose", skriver Friedman. Det er den følelse av at bare det som ikke starter hos den lokale befolkningen, blir en fiasko etterhvert.

I flere år har NATO kriget i Afghanistan. Vi unnskylder vår deltakelse i denne krigen med humanitære grunner, men det blir etter bvert en humanitær katastrofe som blir resultatet. President Obama har nå en gylden mulighet til å gjøre seg (litt mer) fortjent til Nobels fredspris, om det er på etterskudd.

Én av seks

Vi sitter hjemme og leser avisen; mine to barn leker med to venner: én av oss... Jeg sitter på teammøte på skolen; tolv kolleger diskuterer: to av oss... 29 elever hører på meg mens vi snakket om nervesystemet: fem av oss... Ser på fotballkamp; 22 spillere, dommerne: 4 av dem... Vi er 15 300 tilskuere på Brann stadion: 2 550 av oss...

Tallene fra FAO tåler lite diskusjon. "World hunger is projected to reach a historic high in 2009 with 1 020 million people going hungry every day" Det vil si at ca én av seks personer i verden sulter.

I september 2000 satte FN seg Tusenårsmålene. Der heter det at innen år 2015 vil man "halvere den andel av verdens befolkning som har en inntekt mindre enn 1 dollar pr dag og den andel mennesker som lider av sult". Tiden renner. Det er allerede gått ni år av femten, over halvparten, og verden holder på å fortsette å slå dramatiske rekorder. For første gang i historien er det blir det i år over en milliard mennesker som sulter. Én av seks.

Vi bor i Norge. Verdens beste land å leve i, i følge FN. Mye av det som for oss er et selvsagt, er for mange et mål, og for mange flere en uoppnåelig drøm.

1,02 milliarder mennesker i verden må kjempe hver dag for å få deres mest grunnleggende behov dekket. Dette er flere enn innbyggerne i USA, Kanada og UE tilsammen. Av de 1,02 milliarder er sannsynligvis veldig få så nært som jeg antydet i starten av denne posten. Men vi må ikke miste dem av synet for det. Vi må ikke miste perspektivet. De er verken tall eller statistikk. De finnes, et sted...

Dagen 30 trøndere sang Brannsangen... i Praha

Min kone og meg koste oss stort i U Kalicha, en tradisjonsrik restaurant i Praha, hvor Jaroslav Hasek var stamkunde og plasserte noen scener i sin berømte roman "Den tapre soldat Svejk og hans eventyr i verdenskrigen". Tone hadde allerede merket seg at to store bord som var bak henne var fylt med nordmenn. Plutselig skjedde det: 30 mennesker begynte å synge "Å Rosenborg...".

Dette var ikke noe vi kunne la gå forbi i stillhet. Mens de sang, vekslet vi noen få ord, og med en gang de ble ferdige, reiste vi oss, en jente fra Bergen (som for øvrig ikke har vært på Stadion i mange år...) og en adoptiv vestlending født i Spania (som har partoutkort...), og sang de første linjene til "Den tolvte mann"... Blod er kjukkere enn vann...

Vår modig innsats ble roset med applaus ikke bare fra de to bordene, men fra hele salen. Noen minutter senere kom hovedpremien: de tretti trøndere begynte å synge igjen. Men nå var det andre toner: "By'n er Bergen og laget e' Brann...". Det lever jeg mange år på. Dette var verdt flere seriegull, mange skuffelser, og mange dårlige kamper. Den dagen jeg fikk gåsehud av å høre Brannsangen langt fra Stadion, i Praha... og på trøndersk.

Det store paradokset i Svalbard

I de siste dagene har Greenpeace aksjonert i Svalbard for å sette fokus på kullproduksjonen. Flere aktivister plasserte seg på fredag flere steder i anlegget og ble der natten over, opplyser VG.

Man vil peke mot et stort paradoks: kull som blir eksportert til europeiske kullkraftverk (mellom 2,5 og 4 millioner tonn i året), er med på å forsterke klimaendringene som holder på å ødelegge Arktisk. Overraskende nok heter det i websiden til Store Norske Spitsbergen (firma som driver gruven i Svalbard) at Norges målsetting er at ”øygruppen skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder. Dette er en målsetting Store Norske slutter opp om, og konsernet arbeider aktivt for at kullproduksjonen i minst mulig grad skal påvirke den unike Svalbard-naturen”. I det store og det hele er de med på å få hele økosystemet til å kollapse.

Gruven Svea Nord blir sannsynligvis tom i 2014, men det er sannsynlig at det blir nye konsesjoner i Svalbard. Stortinget må bestemme dette i løpet a 2010.

Kull er i dag det største klimatrusselen: det står bak en tredjedel av CO2-utslippene i verden, og 40 % av elektrisiteten i verden produseres i kullkraftverk, i følge Greenpeace. Man må definitivt snu dette. Å rette oppmerksomheten mot Svalbard ville ha en stor symbolsk verdi. Norge kan ikke prøve å ha en ledende rolle i kampen mot klimaendringene og oppleve dette paradokset i eget territorium.