29. sep. 2009

Masken av!


"Nos están botando los portones; en estos momentos, nos están botando los portones" (De sparker dørene ned; akkurat nå holder de på å sparke dørene ned). Med disse dramatiske ord starter det siste halvminutet i sendningen til Radio Globo i Honduras. Denne radiokanalen hadde hele tide holdt seg løjal mot Manuel Zelaya, den demokratiske presidenten i Honduras. Zelaya ble avsatt i et statkupp i juni. Her kan du høre de siste sekundene av sendingen

Mange forsøkte da å bortforklare kuppet. I deres standspunkt var det selveste Zelaya som var den direkte årsaken til aksjonen. Det ble neste legitimert at presidenten ble tatt midt på natten, i pysjamas, og send i et fly ut av landet. Noen mente at dette var måten de hadde å redde demokratiet.

Nå går masken av. Ytringsfriheten krenkes. Ikke bare Radio Globo, men også tvkanalen Canal 36 ble stengt i går av hæren. De var ikke enige med handlingen, og turde å stå frem. Nå er de satt i stillheten.

Hvor er de som forsvarte statskuppet i juni? Mener de fortsatt at dette skulle redde demokratiet?

Radio Globo fortsetter likevel å sende online. Godt at internett også bidrar til ytrinsfriheten.

28. sep. 2009

Lærer vi aldri?

Skriver Berge Furre i sin bok "Norsk historie 1914-2000" (Det Norske Samlaget, Oslo, 2004, s. 41):

Bankane var intersserte i å auka utlåna i gode tider. Det vart investert livleg i krigsåra og like etter, i industri som i jordbruk. Kommunane tok tunge lyft for å byggja kraftverk og skaffa elektrisitet. Da krisa kom med store prisfall frå 1920, vart det vanskeleg å betala renter og avdrag. Bankane lei tap, større enn reservane tillet, og kom i krise. Bank etter bank truga med å stengja og melda seg konkurs.
Rygg [red.am. daværende statsminister] såg seg altså nøydd til å stø bankane for å unngå fullt samanbrot i næringslivet...


Berge Furre skriver dette om den store økonomiske krisen i Norge i 1920. Men med små endringer, kunne beskrive situasjonen som vi opplevde for ikke så lenge siden. Likevel fortsetter vi å tro at det som skjer nå er noe nytt, at kapitalismen kan lappes og en liknende krise aldri igjen kommer til å finne sted... Lærer vi virkelig aldri?

21. sep. 2009

EN NY TRAGEDIE


I følge FAO kan verden være på vei til en ny tragedie: ca. 20 millioner mennesker i Øst-Afrika er allerede avhengige av mathjelp, og situasjonen kan bli forverret i den nærmeste fremtiden. Ekstremt tørke, kombinert med konflikter i området gjør situasjonen der veldig usikker. I tillegg til det kan El Niño, som pleier å komme på slutten av året med kraftige nedbør, gjøre vondt verre. Uganda, Kenya, Sudan, Etiopia og Somalia kan bli rammet av katastrofen.

Verden må ta tak i dette før det blir for seint. Dersom våre land gir en brøkdel av det som er brukt for å redde bankene i finanskrisen, kan katastrofen være hindret. En gang for alle må vi slutte å føle at vi er verdens navle, og tro at våre problemer er de største. Vi må agere før våre samvittigheter blir vant til tragediens bilder.

20. sep. 2009

Aldri gi opp!


For noen år siden fikk jeg dette bildet. Jeg synes at det illustrerer veldig fint staheten, det med å kjempe til siste pustetrekk. I går fikk jeg bevis på at det er folk som aldri gi opp. Jeg fikk besøk av to Jehovas vitner.

Begge to var spansktalende (den ene fra Peru, den andre fra fedrelandet mitt), og sto ved inngangen min og spurte om de kunne snakke litt med meg. Jeg hadde ikke noe imot å pusse opp litt i grann de gamle teologikunnskapene mine, men ville ikke ha en veldig lang samtale med dem. Derfor gikk jeg hardt til verks med argumentene som tidligere har hjulpet meg til å avslutte disse samtalene fort.

• Vi har ikke grunnlag til å diskutere, siden vi ser Bibelen på to vidt forskjellige måter. Jeg kan ikke lese Bibelen som en historiebok, eller en vitenskapsbok, noe de gjør. Bibelen ble skrevet av mennesker som tolker deres opplevelser fra troen; Gud har ikke diktert Bibelen til menneskene. Den må tolkes fra tiden og kulturen den er skrevet på.

• For meg er det helt uvesentlig hva som skjer med meg når jeg er død. Det er her jeg må kjempe for en bedre verden.

• Jeg vet at denne verden skal slutte… sannsynligvis om flere millioner år, når solen blir tom for drivstoff og slutter å sende oss energi. De tegnene som Jesus setter i evangeliet på at dommedagen nærmer seg var tusen år gamle da han sa dette, og har vært gjeldende i to tusen år til siden da.

Enhver skulle ha forstått at en sosialistisk teolog ikke er den letteste bytte. Men det gjorde ikke mine to gjester. De fortsatte, og fortsatte, selv om de sa flere ganger: ”Vi vil ikke stjele mer tid av Dem”. Blad ble tatt opp og pakket ned om igjen. Jeg trodde at de hadde forstått at det var bortkastet å gi med noe. Til slutt fikk jeg bok, noe som bare er for viderekomme (forsto jeg). Tviler voldsomt på at jeg finner tid. Jeg forsøkte å stenge teologiske dører så godt jeg kunne. Men så kom spørsmålet som gjorde at jeg mistet tålmodigheten: ”Kunne vi få mobilnummeret ditt, for å holde kontakt?” Som sagt, never EVER give up!

19. sep. 2009

Min kone blir mobbet av Facebook

Ja, du leste riktig. Det er ikke et nytt eksempel av mine problemer med preposisjonene. Min kone blir ikke mobbet VIA Facebook; min kone blir mobbet AV Facebook. Hun er ute, fjernet fra det gode selskap. Og alt på grunn av navnet hennes. Du som jobber i barnehage vet hvor viktig det er å ikke ha feilt navn. For Facebook også.

For noen dager siden da hun forsøkte å logge seg inn, fikk hun den grufulle beskjeden:

” Brukerkontoen er deaktivert
Brukerkontoen din har blitt deaktivert. Hvis du har noen spørsmål eller bekymringer, kan du besøke vår FAQ side her.”


Store bekymringer hadde hun for så vidt ikke, men hun ville gjerne vite hvorfor hun hadde blitt kastet ut fra sitt eget nettverk. Der stoppet hjelpen på norsk. På engelsk fikk hun endelig en forklaring av hvorfor kontoen var deaktivert.

”Your account was disabled because the name it was registered under was a fake name”

Hva for noe? “Fake name”? Jeg må innrømme at kreativiteten til svigerforeldrene mine var vel aktiv da de kalte datteren for Tone Lone. Riktignok satt de ”Kristin” mellom de to velklingende ord, men dette ble fort glemt av alle. Ingenting morsommere enn et navn med rim. Hvilken fotballsupporter husker ikke keeperlegenden Gianluca Pagliuca?

Til tross for dette har Tone Lone klart å komme seg gjennom livet uten varige mén (dersom man ikke betegner meg som ”et varig mén”…). Ingen mobbing på skolen, i vennekretsen, alt fint. Men nå kommer Facebook, i hennes voksenalder, og utestenger henne.

Ikke bare bare dette her. Plutselig har hun mistet kontakten med vennene sine, i hvert fall dem av ”den virtuelle sorten”. Hun er alene i gigabyttejungelen, uten noen å søke hjelp hos. Facebook er slem.

Tone Lone har på nytt søkt asyl hos Facebook. Men nettverket er nådeløst:

”At this time, we cannot verify the ownership of the account. Please reply to this email with a scanned image of a government-issued photo ID (e.g., driver's license) in order to confirm your ownership of the account.”

Det vil si at uten identitetsdokumenter har hun ingenting å gjøre i Facebook. Du slipper ikke inn uidentifisert, eller med ”fake name”. Selv om hun har hett ”Tone Lone” siden hun var liten. Facebook har bestemt at det ikke går.

Stakkars Tone Lone,… min kone… Ikke le, du!

17. sep. 2009

"Sure as the sunrise"


14. juni er datoen. Den gamle helten kommer igjen til Bergen. Billetten er ordnet. Den dagen, fra klokken 19.30, er det bare å stoppe verden, fordi jeg er opptatt.

Mark Knopfler kommer igjen. En artist som har eldet med verdighet. Og det samme har gjort musikken hans. Gamle slagere fra tidlig på 80-tallet har modnet. Og de nye passer likedan til sofa og kaffe.

Noen ganger i karrieren har han flørtet med keltiske toner. Nå høres det ut som at han kjører fult inn. Her kan du høre forsmaken av hans nye plate "Get lucky"

Den gamle reveren kommer tilbake. Og jeg er allerede i ekstase, selv om det er ennå 9 måneder igjen. Minus 3 dager.

16. sep. 2009

Ticket to heaven?

I går kom det seks marokkanere til Spania via Gibraltarstreden. Dette i seg selv er ikke lenge en nyhet. Hundrevis av mennesker setter sine drømmer i en båt hvert år for å nå paradiset i Europa. Det er vår tids versjon av "the ticket to heaven".

Det ene som gjorde denne saken spesiell var at det dreide seg om en oppblåsbar gummibåt av den typen man bruker som leketøy i stranden. Vi må huske at vi snakker om en tur på minst 14 km i åpen sjø, i en av de tettest trafikkerte områder i verden. Jeg kan tenke meg effekten som en liten båt ville gjøre på en supertank i en kollisjon...

Likevel ville dette kunne ses som en anekdote, hvis det ikke var fordi den eldste av passasjerene i båten var 16 år gammel. Resten var 10 og 11.

Det er vanskelig å forestille seg hva kan få barn til å starte en reise av den typen. Forhåpentligvis ligger bakgrunnen i mer eller mindre pyntede historier om livet i Europa; historier som vekker eventyrlysten hos barna, og som kan sende dem til sjøs.

Og jeg sier forhåpentligvis fordi det kan også være at grunnen ligger i å ha sett desperasjonen i øyene; å være klar fra tidlig alder om at fremtiden er kort og dårlig; å ha mistet alt håp før man vet hva å håpe betyr. Dette ville være en tragedie for vår verden.

Etterhvert må vi forstå i vår verden at man kan ikke bake kake med naboens ingredienser, vise kaken til hans sultne familie og, til slutt, sende noen smuler ned til dem, når man allerede har spist over ende. Vi kan ikke kritisere naboen dersom han etterhvert bestemme seg for å flytte hos oss for å få sin del av kaken... eller sender ungene for at i hvert fall de overlever.

15. sep. 2009

En ny blogg

Det blir en ny blogg. Her skal jeg lufte ut tankene mine… og håper at du vil kommentere dem. Jo flere som tenker sammen, jo bedre.

Det blir litt av alt: politikk, musikk, kultur,… eller bare livet.

Husk at det er ikke Henrik Ibsen som skriver her. En spanjol som forsøker seg på en blogg på norsk… Du skal ikke være alt for kresen for rettskrivning. Men jeg lover å gjøre mitt beste.

Jeg håper å treffe deg her mange ganger. Og at du kommer med mange kommentarer, ris og ros.

Snakkes.